onsdag, oktober 16, 2019

Lokk over ciklide-evolusjons propaganda

Evolution news; 31. juli 2019

Cikliden Haplochromis-nyererei

Bilde 1: Haplochromis nyererei, en ciklide fra Victoria Lake, av Kevin Bauman [ CC BY 1.0 ], via Wikimedia Commons.
Oversatt herfra

I følge forskere ved Ludwig-Maximilian universitet i München har «Ciklide-diversifisering i øst-Afrika blitt et sentralt paradigme innen evolusjonsbiologi.» Emnet fortjener derfor litt oppmerksomhet fra Darwin-kritikere. Når du vurderer et krav, er det viktig å fokusere på sentrale paradigmer. Hvis dette er ett av dem, ser det ganske svakt ut.


Ciklider består av en stor familie av fisk, som primært lever i ferskvannshabitater. Fordi de viser enorm variasjon i størrelse og farge, har evolusjonister interessert seg for hvordan de diversifiserer seg. Nyhetsartikelen introduserer familien:
-Ciklider (Cichlidae) er en gruppe av små til mellomstore fisk som er allestedsnærværende i ferskvannshabitater i tropene. De er spesielt bemerkelsesverdige ved at de stiller ut et bredt spekter av morfologiske og atferdsmessige spesialiseringer, for eksempel forskjellige former for foreldreomsorg, inkludert ‘å beskytte ungene i munnen’ –her. Noen arter (hovedsakelig medlemmer av slekten Tilapia) har oppnådd berømmelse som kulinariske delikatesser og har betydelig økonomisk betydning. Ciklider har gjennomgått en rask diversifisering i Afrika, som er hjemsted for minst 1100 arter.


Å definere en ‘art’
Før du fortsetter, er det viktig å vite hva som menes med en art. Darwinister kan ikke utdype en ‘opprinnelse til arter’ hvis de ikke kan definere hva en art er. Likevel, i sin artikkel ‘Hva er en art?’ –her i The Conversation, klager filosof Henry Taylor fra University of Birmingham: «Det viktigste konseptet i all biologi er et komplett mysterium.» Be en ærlig forsker om å definere arter, og han burde svare, «Sannheten er at vi ikke har en anelse.»
I sin nylige bok, Darwin Devolves, har Michael Behe mye å si om ciklider og isbjørn. Som hellet vil, nevner Taylor sistnevnte for å gjøre sitt poeng: Ernst Mayrs vanlige definisjon av arter som grupper som kan avle og produsere fruktbare avkom bryter sammen når vanlige ‘arter’ blir sammenlignet. Er ikke grizzlybjørner og isbjørner separate arter?


Mayrs måte å tenke på arter har noen fantastiske konsekvenser. Nylig, på grunn av stigende temperaturer i Arktis, har isbjørner og grizzlybjørner kommet i økende kontakt, og har produsert fruktbart avkom. Avkommet kalles gis-bjørner (grolar or pizzly). Det dette antyder er at polar og grizzly-bjørner faktisk kan være den samme arten tross alt, til tross for radikale forskjeller i størrelse, utseende, dvale-oppførsel, kosthold og så videre.


Taylor inkluderer en video av den hurtig-talende verten Hank Green fra SciShow for å utdype –her:
I henhold til Mayrs definisjon sier verten, «Det var en løgn.» Vel, kall det for en usannhet. Mayrs definisjon ekskluderer aseksuelle organismer, og forvirrer alle avls- og hybridiserings-organismer som lenge har blitt kalt separate arter. Et fremtredende diagram av Darwins finker understreker poenget.
–Dette er bare toppen av et dypt og forvirrende isfjell. Det er absolutt ingen enighet blant biologer om hvordan vi skal forstå artene. En artikkel fra 2006 om emnet listet opp 26 separate definisjoner av arter, alle sammen med sine forkjempere og kritikere. Endog denne listen er ufullstendig.

En hard venstredreining
Så mye for ‘artenes opprinnelse’. Men så tar Taylor en hard venstredreining og moser alt som lever, sammen til en eneste grøt, og hevder til og med at det ikke er noe slikt som en menneskelig art. 
I en tidligere bok, The Edge of Evolution, antydet Michael Behe ​​eksistensen av en ‘rand’ utover hvilken Darwins mekanisme for mutasjoner og utvalg ikke kunne fungere. I Darwin Devolves argumenterer han for at ‘randen’ er i det som tradisjonelt regnes som det biologiske ‘familie’ -nivået. Det vil bety at Darwins mekanisme fungerer på arts- og slektsnivå, mer ved å bryte i stykker -fremfor å bygge, men den kan ikke krysse ‘familie-randen’. Hunder vil aldri utvikle seg til katter, eller omvendt. Følgelig kan et naturlig takson –her betraktes som ‘under randen’ eller ‘over randen’ for evolusjonen.
Han peker på isbjørn og ciklide-fisk som oppnåelige varianter ved Darwins mekanisme. Enhver diskusjon om evolusjonen i LMU-nyhetene, under denne betraktningsmåten, blir irrelevante. ID-talsmenn skal ikke ha et problem med variasjon på det nivået, spesielt hvis variasjonen kommer på bekostning av å bryte i stykker eksisterende genetisk informasjon. Men gjør den det? Kan alle ciklide-arter oppstå ved devolusjon?

Devolusjon innen hundefamilien


Forfatternes artikkel i Nature Scientific Reports –her sier ingenting om informasjons-gevinst: ingenting om positivt utvalg, innovasjon eller nye funksjoner. Selv referanser til ‘evolusjon’ er mangelvare: en om konvergens, en om parallell evolusjon og en om tilpasning. De virker for fokuserte på hvor de skal innpasse en fossil ciklide i det fylogenetiske treet til å bry seg om det representerer en ekte biologisk art, og om den evoluerte eller devoluerte seg.

Bilde 4: Tetraodon ciklide med 29 paraloger
Ciklider er imidlertid nylig nevnt i tre forhåndsutskrifter på biologi-serveren bioRxiv . (Forhåndsutskrifter er artikler som er lagt ut før fagfellevurdering.) La oss se om det er noen nyhet der.

På leting etter biologiske nydannelser
En av dem av Luca-Penso Dolfin et al. begynner: «Afrikanske innsjø ciklider er et av de mest imponerende eksemplene på adaptiv utstråling. Uavhengig av hverandre, i Victoria-innsjøen, Tanganyika og Malawi oppsto flere hundre arter i løpet av de siste 10 millioner til 100.000 år.» Det eneste de finner er imidlertid ‘omorganiserings-evolusjon’, som betyr blanding (shuffling) av eksisterende informasjon. De sier at genduplikasjon «kan føre til ny- eller under-funksjonalisering av de resulterende paralogene,» men gir ingen eksempler. «Fylogenetiske analyser viste at intet enkelt artstre effektivt kan representere alle artsforhold, noe som antyder høye nivåer av gjentatte ganger av forekommende genstrøm,» sier de.


En annen forhåndsutskrift av bioRxiv –her, av Malinksi et al., angående ‘helgenom-sekvenser av Malawi-ciklider,» finner mer av det samme. Ingenting om nye funksjoner, nye gener eller adaptive innovasjoner. Artikkelen, som senere ble publisert i Nature Ecology & Evolution, inneholder enda mindre håp for Darwinister. Den finner svært liten sekvensdivergens mellom arter, og «sterkt bevis for flere genetiske strømningshendelser mellom arter,» inkludert to-retnings introgresjon (introgression).

Bilde 5. Ulike ciklide-arter


Det tredje bioRxiv- fortrykk –her av Richards et al. har en interessant tittel: «Ikke kast ut de sympatriske artene med kratervannet: Finskala undersøkelse av introgresjon gir svak støtte for funksjonell rolle av sekundær genstrøm i et av de tydeligste eksemplene på sympatrisk artsdannelse.» Sympatrisk artsdannelse (i motsetning til allopatrisk artsdannelse) er teoretisk sett en darwinistisk ‘opprinnelse til art’ -hendelse i en avlspopulasjon som ikke er reproduktivt isolert. Men igjen snakker de om genstrømning, som ifølge Mayr skulle indikere at disse alle er medlemmer av samme biologiske ‘art’ til tross for uansett hvilke fenotypiske eller atferdsmessige forskjeller de viser. Når du starter med en urne med fargede klinkekuler, kan du få forskjellige kombinasjoner. Darwin trenger nye kuler med nye farger. Genflyt, hybridisering og introgression bare blander eksisterende kuler rundt om. Uansett hva som blandes inn, kan blandes ut.


Dette er ikke evolusjonær fremgang


Ingen av disse artiklene snakker om nye funksjoner som oppstår ved mutasjon, etter å ha blitt valgt av positiv naturlig seleksjon på grunn av en spennende ny funksjon, organ eller egenskap som ikke eksisterte før. Alle variantene er nært beslektede fenotyper i ciklide-familien som kan dele gener gjennom forskjellige mekanismer, og finne komfortable habitater å overleve i, akkurat som isbjørn. Siden ingen forskere kan tilby en definisjon av ‘art’ som tåler alle unntakene, må man konkludere med at ciklider diversifiserer seg innenfor Behes evolusjonsrand. Hvis en ciklide utviklet en ny familie, ville det være imponerende.


I Darwin Devolves diskuterer Michael Behe variabiliteten til ciklider og finner dem alle å være ‘en stor familie’ hvis forskjeller er ‘småtterier’ sammenlignet med historiene som ble fortalt om dem. 
–Det enorme antallet splitter nye ciklide-arter i Victoria-sjøen er blitt hyllet som det mest spektakulære eksemplet på evolusjon i (relativt) moderne tid og snakket om i prustende vendinger i overalt fra populære artikler, til lærebøker, til profesjonelle publikasjoner. Likevel, som med Darwins finker, hvis klassifiserings-kategorier ble representert som de åtte sifrene for en sum penger på til sammen hundretusenvis av kroner, ville cikllide-evolusjonen i de store afrikanske innsjøene være begrenset til tiøre og øre (pennies and dimes) -søylene til høyre. Sammenlignet med livets enorme innhold, er det bare evolusjonær endring. Selv skattemyndighetene ber skattebetalerne å runde av øre-kolonnene i selvangivelsen. Hvis dette ble benyttet i evolusjonsbiologi, ville man se bort fra de poengterte variasjonene av ciklider.

Mikro-evolusjon/devolusjon innen samme familie


Pressemeldinger fortsetter å villede publikum med ekstravagante påstander om at «Ciklide-diversifisering i øst-Afrika er blitt et sentralt paradigme i evolusjonsbiologien.» Offentligheten får historier om at ciklider gir spektakulære eksempler på darwinisme i aksjon. Som en titt på bevisene viser, er det ikke noe nytt under ciklide-solen. En fisk, to fisk, rød fisk, blå fisk: de er alle medlemmer av samme familie. Det er på tide å legge lokk på propagandaen og møte fakta: Darwin devolverer eller stokker rundt på ting; han oppfinner ikke klokker blindt.

Tager: ArtercikliderDarwin devolvesdevolusjonisbjørner.

Oversettelse av Asbjørn E. Lund

Back To Top