lørdag, mars 28, 2020

Biologi uten darwinisme?

Ingen skade -ingen last – Hva om darwinismen ble fjernet fra biologi?
Evolusjonsnyheter; 4. desember 2019
Oversatt herfra.


Bilde 1: Delfiner fra Galápagos øyene, av Gregory ‘Slobirdr’ Smith [ CC BY-SA 2.0 ], via Wikimedia Commons.


Noen biologer kan grøsse ved tanken på å eliminere darwinismen fra sitt vitenskapelige arbeid. En ‘Darwin-ektomi’ (fjerning) høres mer smertefull ut enn en mandel-ektomi eller appendiks-ektomi. For hardcore evolusjonister kan det høres ut som en kefal-ektomi (fjerning av hodet)! Hvis darwinismen er like essensiell for biologien som Richard Dawkins eller Jerry Coyne hevder, bør det å fjerne evolusjonære ord og begreper gjøre forskning uforståelig.
Hvis derimot darwinismen mer er en ‘fortellings-polish’ som brukes på konklusjonene etter at det vitenskapelige arbeidet er gjort, som avdøde Philip Skell observerte, ville biologien overleve operasjonen helt fint. Den kan til og med bli sunnere, nedstrippet, etter å ha kastet unødvendig filosofisk bagasje. Her er noen ferske vitenskapelige artikler i Proceedings of the National Academy of Sciences ( PNAS ) som kan benyttes som tester.


Immunforsvar
I PNAS nylig gjennomgikk Adam C. Soloff og Michael T. Lotze funn av Liu et al. om immunforsvaret. Fortellingen er gjennomtrengt av Darwin. Tilfører det noe av verdi?
–Immunitet utviklet seg som en umulig elegant, men allikevel ødeleggende kraft for å bekjempe patogener, miljømessige angrep og useriøse ondartede cellemidler som oppstår innenfra. Det immunologiske arsenal utviklet seg i et veritabelt samevolusjonært våpenkappløp med verdens patogener, og kulminerte med lymfocytiske masseødeleggelsesvåpen. Faktisk representerer T-celler og B-celler utstyrt med antigenspesifisitet, kapasiteten for klonal ekspansjon, og viktigst av alt, langtidsminne, høydepunktet i en slik utvikling. Sammen med den medfødte immunresponsen har det adaptive immunsystemet kraften til å formidle vedvarende inflammatoriske responser med en slik glupskhet at vev, organer eller verten selv kan tåle kritisk skade på sikkerheten.


For å bevare balansen, har adaptiv immunitet utviklet seg under det ledende prinsipp om ‘primum non nocere’, eller ‘først, ved ikke å gjøre noen skade’, og begrenser aggresjonen til den medfødte immunresponsen (f.eks. Septisk sjokk, penumbra i hjerneinfarkt og hjerneinfarkt). Her har overflødige mekanismer for å utelukke avvikende skadelig immunitet utviklet seg som den dominerende tilstanden å inneha og etablere en betydelig molekylær og cellulær terskel for å initiere og opprettholde betennelse. Ofte oversett, etter spenningen ved den aktive immunresponsen, er de kritiske måtene verten løser den inflammatoriske prosessen på, og gjenopprette lokal og systemisk balanse. Funnene fra Liu et al. gi ytterligere beskrivelse av molekylære prosesser og cellulære formidlere av oppløsningsprosessen og kaster lys over mekanistiske aspekter ved immun-homeostase.

Hva gir faktisk ‘e-ordet’ (evolvert) for forståelsen av det adaptive immunforsvaret? Det tilfører fett, ikke kjøtt. De vesentlige delene av forklaringen kunne lett formidles uten Darwin. I hovedsak:
1. Det adaptive immunforsvaret er ‘umulig elegant’ (dvs. for ikke-styrte prosesser).
2. Det er ødeleggende destruktivt for patogener.
3. Den virker med antigen-spesifisitet, kan utvide seg ved kloning og har langtidshukommelse.
4. Uten regulering kan det skade vertens vev, men den følger den hippokratiske ed: «Først: ikke skade.»
5. Systemet regulerer betennelse under en terskel for å unngå skade på verten.
6. Molekylære prosesser og cellulære formidlere overvåker og opprettholder homeostase (likevekt).
Er ikke det renere? Leseren kan puste lettere uten røyken fra det som blir fortalt om og om igjen at alle disse elegante mekanismene ‘utviklet seg’.

Skisse av ekko-lokalisering hos delfin


Ekkolokalisering
Syv biologer lette etter ‘konvergent evolusjon’ mellom to veldig forskjellige pattedyr – hvaler og flaggermus – som bruker ekkolokalisering. Amir Marcovitz et al., I PNAS –her, stolte på darwinismen for sin forskning. Det er akkurat der i tittelen: «En funksjonell anrikningstest for molekylær konvergent evolusjon finner et klart protein-kodende signal i ekko-lokalisering hos flaggermus og hvaler.» Forskerne fant ikke bare fenotype konvergens, men konvergens helt ned til proteinmolekyler! Kan funnene overleve en Darwin-ektomi? Høres ut som en tøff operasjon.


–Ekkolokalisering er et førsteklasses eksempel på konvergent evolusjon, den uavhengige gevinsten av lignende trekk hos arter med forskjellige slektslinjer. Er fenotypisk konvergens drevet av underliggende molekylær konvergens? Kan i så fall molekylær konvergens inkludere bidrag fra sterkt begrensede, ofte pleotrope, kodende regioner? Vi utvikler en generaliserbar test som tilbyr et rungende ‘ja’ til begge omfattende diskuterte spørsmål. Vår test belyser molekylær konvergens i gener som regulerer cochlear ganglion av ekkolokaliserende flaggermus og hval, huden til akvatiske pattedyr og lungen til pattedyr i høy høyde. Viktigere avviser tilnærmingen forvirrende konvergenslignende mønstre, som for eksempel fra sekvensnedbrytning av synsgener i blinde underjordiske arter, og er lett anvendelig for de tusenvis av genom sekvensert over livets tre.


Arbeidet deres er ikke bare avhengig av darwinisme, men lover å hjelpe fremtidig forskning. Hvordan kan noen påstå at darwinismen er ubrukelig i denne artikkelen? Egentlig er det ganske enkelt. Det er like enkelt som å vise at enhver form for sirkulært resonnement er ubrukelig i vitenskapen. Disse syv biologene antok evolusjon, og konkluderte evolusjon. Observasjonene hadde ingenting med det å gjøre. …
(Noen ekstreme analogiske eksempler for å vise feilslutningen er utelatt, da de bare viser et pedagogisk poeng.)


Du kan ‘kirsebær-plukke’ bevisene for å støtte en tidligere antatt forklaring. I denne artikkelen, på bakgrunn av tidligere mislykkethet med å finne konvergens på molekylært nivå, feirer teamet sin oppdagelse av genanriking for cochlear ganglion, lunge og hud – men ikke for et mangfold av andre egenskaper som burde ha konvergert, som f.eks. for svelget, lyd-generering og atferd. Funnene deres er endog statistiske, ikke årsaks-sammenhengende, og unnlater å inkludere potensiell ikke-kodende påvirkning på genene. Hvis flaggermus og delfiner ble funnet å bruke helt forskjellige proteiner for cochlea ganglion, ville forfatterne utvilsomt ha forklart det også ved evolusjon. Uansett hvor like eller forskjellige dyrene er på andre måter, er konklusjonen forhåndsbestemt: De utviklet den felles egenskapen, så vel som de ulike egenskapene. I dette spillet ‘kan ikke evolusjonister tape’ {-om ikke da noen gjennomskuer spillet -oversetters tilføyelse.}


Å ja, denne tilnærmingen vil sikkert hjelpe evolusjonister med deres fremtidige forskning også. Alt de trenger å gjøre er jo å benytte sirkulære resonnementer. Vitenskapen marsjerer videre!

Artikkelen kunne bli fullstendig fornyet uten referanser til evolusjon, og ville endog være bedre uten. Forskerne kunne ha lært av likhetene og forskjellene i flaggermus og hvaler, studert designprinsippene for ekko-lokalisering i luft sammenlignet med ekkolokalisering i vann, og anvendt kunnskapen til menneskelig ekkolodd eller ultralyd-registrering. Uten evolusjons-fettet ville vitenskapen være nyttig og produktiv for menneskelig blomstring. I stedet kastet biologene bort tiden på en myte om at blinde, ikke-styrte prosesser kan ta lyd og bygge komplekse systemer som kan utnytte den. Det er latterlig. Alle som har sett Illustra Medias detaljerte animasjon av delfin ekkolokalisering –her, burde innse at lyd ikke har en slik kreativ kraft.

Finkenebb: eks. på mikroevolusjon


Darwins finker
Det ville virke som en umulig utfordring å forske på Darwins finker uten henvisning til Darwin eller Darwinisme. Men i sin siste artikkel i PNAS -som de nå har stengt adgangen til, viser Peter og Rosemary Grant, som har brukt sine karrierer på å studere disse evolusjons-ikonene, nok en gang at vitenskapen ikke har behov for Darwin-hypotesen. Faktisk skapte de flere problemer for darwinismen enn støtte.


–Adaptiv utstråling, som omfatter mange arter avledet fra en eller et lite antall forfedre-slag på geologisk kort tid, er fremtredende komponenter i verdens biologiske mangfold. Introgressiv hybridisering –her; av forskjellige arter har vært viktig for å øke variasjonen, noe som har ført til nye morfologier og til og med nye arter, men hvordan det skjer gjennom evolusjonshistorien er ikke kjent. En langvarig feltstudie av Darwins finker på Daphne Major-øya, Galápagos, viser at introgresjon øker variasjonen og øker potensialet for fremtidig evolusjon. Vi bruker en datert fylogeni for å utlede at populasjoner ble mer variert i morfologiske trekk gjennom tid, i samsvar med denne forbedrings-effekten, og deretter avtok i variasjon etter å ha nådd et maksimum. Introgresjon kan være spesielt viktig i forbindelse med fremtidige klimaendringer.


Det vil ta noen radikale operasjoner for å fjerne de darwinistiske konseptene i Grants ‘papir, men vil vitenskapen overleve? Se nærmere på hva de faktisk fant. For det første innrømmer de at effekten av introgressiv hybridisering på adaptiv stråling ikke er kjent. Tenk over det et øyeblikk. Har darwinismen etter 160 år vært så ubrukelig at den ikke har belyst en prosess som burde vært godt kjent nå, særlig med disse ikoniske fuglene? Enda verre er imidlertid at introgresjon og hybridisering involverer blanding av eksisterende genetisk informasjon. Det har ingenting å gjøre med variasjon ved at tilfeldig mutasjon blir ‘valgt’ av en blind urmaker, mye mindre å kunne bygge et ikke-reduserbart komplekst system. Søk etter ‘utvalg’ i artikkelen, og du finner bare tro, ikke bevis, for at naturlig seleksjon kan fungere i takt med introgressiv hybridisering for å produsere nye arter. De eneste eksemplene på seleksjon de tilbyr inkluderer mikroevolusjon, ikke innovasjon. For det kommer de med side-henvisninger til andre darwinister i referansene.


Endelig er finkene fremdeles finker. I Darwin Devolves hevder Behe at alle finkearter kan variere opp til familienivå, uten å støtte darwinismen. Variasjonene som bevilges av tilskuddene utgjør småpenger i transaksjoner på hundre tusen dollar, sier han. Og la du merke til Grant’s innrømmet at finkenes variabilitet avtok etter å ha nådd et maksimum? Hvordan passer det med darwinismen, som krever ubegrenset variasjon og fremgang?


Forskningen på disse vakre, godt designede fuglene kunne ha blitt gjort av noen som Gregor Mendel, som fant diskret stokking av eksisterende egenskaper i erter i stedet for å blande arv som Darwin forventet. Studentene kunne lære om hvordan stokkingen foregår, og tillater fuglene å overleve under svingende forhold. De kunne lære om hvordan tilpasning av komplekse systemer til skiftende miljøer krever fremsyn, slik Marcos Eberlin har vist. Arbeidet til Peter og Rosemary Grant på Darwins finker har ikke tilbudt noe av substans som støtter Darwins teori, til tross for navnet. De har ikke vist at naturlig seleksjon (selv om det antas å ha en kreativ kraft) kan overgå familienivået og fortsette oppover for å lage menneskelige hjerner fra bakterier. Som bekreftelse på darwinismen har det vært en tragisk bortkastet tid. Men alt er ikke tapt. Arbeidet deres har vært veldig nyttig for å utforme design-forkjempere, og viser at i beste fall kan darwinismen legge en millimeter til et fuglenebb her og der, inntil tørken er slutt.


Så her er tre artikler i USAs fremste vitenskapelige tidsskrift som ved første øyekast ser ut til å trenge darwinisme, bruke darwinisme, støtte darwinisme og derved formidle nyttig vitenskapelig kunnskap. Etter å ha utsatt dem for Darwin-ektomier, overlevde ikke bare vitenskapen, men den viste seg sunnere og mer nyttig. Vitenskapen vil gjøre det bedre uten den ubrukelige, overflødige tenkningen at blinde, ikke-styrte prosesser kan forklare flaggermus, hvaler og immunforsvar.

Tager: Darwins finkerEkkolokaliseringhomeostaseImmunsystemetHvaler.

Oversettelse og bilder ved Asbjørn E. Lund

Back To Top