Behe svarer Lehigh-kolleger, del 3

Et svar til mine Lehigh-kolleger, del 3
Michael Behe; 26. mars 2019
Oversatt herfra.


Nylig publiserte to av mine kolleger ved Lehigh University Department of Biological Sciences en syv-siders kritisk gjennomgang av Darwin Devolves i tidsskriftet Evolution. Som jeg viser nedenfor, bommer den ganske mye på målet. Likevel er det en god illustrasjon av hvordan oppriktige, men rådville profesjonelle evolusjonære biologer ser dataene, samt hvordan de ser opposisjon til sine synspunkter, og slik er det mulig {i prinsippet -oversetters kommentar} å åpne for en gjensidig forståelse. Dette er det siste av et tredelt svar. Den fortsetter direkte fra del 2. Se her for del 1 .


Selvfølgelig er proteiner maskiner
En grunnleggende forskjell mellom synspunktene til Greg Lang og Amber Rice og mitt eget dreier seg om naturen til det molekylære grunnlaget for livet. De protesterer mot at jeg anser mange biokjemiske systemer som egentlige maskiner. De siterer en linje fra Darwin Devolves som sier at proteinsystemer er ‘bokstavelige maskiner – molekylære lastebiler, pumper, skannere og mer.’ De skriver misbilligende at boken hevder at ‘stavceller er fiberoptiske kabler … Gresshoppens bakben er et stort , oppkommende, samvirkende gir-system.’ De innrømmer at jeg ikke fant på påstandene om maskin-natur ut av lufta: «De fleste analogiene i Darwin Devolves er ikke Behe’s kreasjon – han har gjort det bra i å fremkalle presse dekning –her og den vitenskapelige litteraturen for relatable metaforer –her; og han er generøs med deres bruk.» Likevel sier de,»forblir virkeligheten: proteiner er ikke maskiner, et flagellum er ikke en utenbordsmotor.»


På dette punktet tar de rett og slett feil. ‘Molekylær maskin’ er ingen metafor; det er en nøyaktig beskrivelse. Med mindre Lang og Rice fremmer en slags vitalisme – hvor livs materien er noe forskjellig fra ikke-levende materie – så er selvfølgelig proteiner og systemer som bakterie flagellen maskineri. Hva annet kan de være? Selv om de ikke er laget av metall eller plast som våre daglige verktøy, består proteinsystemene av atomer av karbon, oksygen, nitrogen og så videre – de samme atomene som finnes i uorganisk materiale, ikke noe spesielt.


En ordbok-definisjon av ‘maskin’ er «en samling av sammenkoblede komponenter som er innrettet for å overføre eller modifisere kraft for å utføre nyttig arbeid.» Ta en titt for deg selv på gresshoppens gir, her på fiberoptiske celler i netthinnen –her, på bakteriell flagellen –her. Tror du at de passer til ordbokdefinisjonen? På samme måte som armer, ben og kjever på makronivå av livet, som alle er organisert for å utføre oppgaver og arbeid med mekaniske krefter, så også det molekylære grunnlaget for livet. Biologer bruker rutinemessig uttrykket ‘molekylær maskin’ (bare gjør et søk av PubMed eller Google Scholar), og har gjort det i lang tid. For eksempel, betrakt fra 1997, » ATP Synthase – A Splendid Molecular Machine –her» og fra 1999, “The 26S Proteasome: A Molecular Machine Designed for Controlled Proteolysis –her.» Organiske kjemikere har også lenge brukt termen –her , om enn for mye mer beskjedne ansamlinger enn det som finnes i livet, selv om de vant 2016 nobelprisen i kjemi. Som Royal Swedish Academy of Sciences kunngjorde da: 
-Nobelprisen i kjemi 2016 tildeles Jean-Pierre Sauvage, Sir J. Fraser Stoddart og Bernard L. Feringa for design og produksjon av molekylære maskiner. De har utviklet molekyler med kontrollerbare bevegelser, som kan utføre en oppgave når energi legges til.


Lang og Rice argumenterer ikke for at proteiner ikke er maskiner. Snarere erklærer de bare ‘proteiner er proteiner, og ikke maskiner’, oppgi noen ting noen proteiner gjør, og formod at det er tydelig at de ikke kan være maskiner: «Proteiner er promiskuøse –her. De gjenspeiler, ved en tilfeldighet ved å interagere med andre cellulære komponenter for å påvirke fenotypen utenfor deres tradisjonelt tilskrevne roller.» Nå, nå. Så kan en mutter eller bolt være ‘promiskuøs’ ved å holde sammen ulike typer maskiner? Kan en muse-felle ‘gjenspeile’ som et slips-klips –her? Hva er det egentlig ved de funksjonene de lister som motsetter seg ordbokdefinisjonen av en maskin? Eller motsier beviset til dine egne øyne når du ser på bildene av proteinmaskiner som det er linket til ovenfor? – Ingenting i det hele tatt.


Å veive bort ikke-reduserbar kompleksitet
Lang og Rice bruker sin misforståelse av molekylære maskiner som grunnlag for å angripe Ikke-Reduserbar Kompleksitet (IRK): «Ved å erkjenne virkeligheten at proteiner er proteiner, og ikke maskiner, gjenkjenner vi umiddelbart manglene til ikke-reduserbar kompleksitet.» Hvordan det? De siterer min definisjon av IRK som «et enkelt system bestående av flere godt samsvarende, interagerende eler som bidrar til den grunnleggende funksjonen, hvor fjerning av noen av delene fører til at systemet effektivt stopper å fungere.» De motsetter seg så at:
-Begrepet ikke-reduserbar kompleksitet er feil av to grunner. For det første vurderer det bare et system i sin nåværende tilstand og forutsetter at komplekse gjensidig avhengighet alltid har eksistert. For det andre anser ikke-reduserbar kompleksitet at proteiner utfører flere funksjoner, og derfor kan evolusjonære baner som virker usannsynlig når man vurderer bare en funksjon, realiseres gjennom en rekke trinnvise forbedringer på en annen funksjon.
De tar feil på begge hold. Det er ingenting i definisjonen av IRK som krever deres konklusjoner. ikke-reduserbar kompleksitet fokuserer på dagens systemtilstand, men den går ikke ut fra at «kompleks interavhengighet alltid har eksistert.» Det innebærer snarere (selv om det ikke gjelder absolutt) at den komplekse inter-avhengigheten ikke oppsto ved darwinistiske prosesser – at det det krevde intelligent input å produsere. IRK krever ikke at proteiner ikke utfører flere funksjoner. Faktisk, i 1996 i Darwins Black Box , påpekte jeg flere som gjør det, og viste hvorfor det ikke hjelper i det hele tatt med å forklare IRK.


På toppen av disse forvekslingene, glemmer anmeldere så definisjonen av ikke-reduserbar kompleksitet som ‘et enkelt system’ som de oppgav just i forrige avsnitt og begynner å skrive om det i form av ‘essensielle gener’.
Bare fordi et system i sin nåværende form er ikke-reduserbart kompleks er ikke bevis på at den ikke utviklet seg ved tilfeldig mutasjon og naturlig utvalg. Essensialiteten av et gen eller protein er i forhold til dets nåværende tilstand. For to nærbeslektede gjærstammer er mellom 1% og 5% av gener som er essensielle i en stamme, utbyttbart i den andre. Betinget essensialitet er ikke bare på grunn av tilstedeværelsen av en annen kopi (eller en nærliggende paralog) av genet i en stamme, men ikke den andre; heller er betinget essensialitet et komplekst trekk som involverer to eller flere modifiserende loci –her.
Alt dette kan være sant og interessant, men det er ved siden av poenget. Et gen som er essensielt for veksten av en organisme, er ikke i det hele tatt det samme som en komponent i et enkelt system som kreves for systemets funksjon. For eksempel er motoren en nødvendig komponent av den ikke-reduserbare komplekse bakterie flagellen – i hvis fravær molekylmaskinen ikke kan fungere. Men det er ikke nødvendig for veksten av E. coli i Richard Lenskis laboratorie-utviklingsprosjekt. På den annen side kan hemoglobin være avgjørende for menneskelivet, men det er ikke en del av et enkelt ikke-reduserbart komplekst system. Celler og organismer består av mange molekylære maskiner og biokjemiske veier; de utgjør ikke et ‘enkelt system’ i betydningen av definisjonen av ikke-reduserbar kompleksitet. Jeg har skrevet forklaring til slike sammenblandinger for lenge siden –her. Det er ikke rart at korrekturleserne ikke verdsetter problemet IRK presenterer for ikke-styrt evolusjon siden de misforstår selve konseptet.


Lang og Rice er velkomne til å tenke på alle evolusjonære steine de ønsker, og bli med på den lange linjen av kritikere som har prøvd og (som jeg kort viste i Darwin Devolves og i langt større bredde andre steder, se herherherherherher og her) mislyktes gjennom årene i å finne ut hvordan ikke-reduserbart komplekse funksjonssystemer kunne produseres ved hjelp av tilfeldige, ikke-styrte prosesser. Likevel prøver de ikke engang. Den nest siste delen av den lange gjennomgangen heter «To eksempler for å illustrere utviklingen av kompleksitet.» (Hmm. Opplever du, kjære leser, at et viktig ord mangler fra den tittelen?) Kritikerne trekker opp et par gamle eksperimenter som når de først ble publisert, ble rasende spunnet som alvorlige problemer for ikke-reduserbar kompleksitet. (En sikker måte å få en ellers ubemerket artikkel lagt merke til i løpet av de siste tiårene har vært å påstå at det avviser de plagsomme ID-folkene.)

Resultatene var imidlertid ganske beskjedne, og relevansen til ID-krav ikke-eksisterende, som jeg skrev på den tiden. For de som ønsker detaljene, klikk på følgende linker. Det er nok det å si her at det første eksemplet som siteres av korrekturleserne (en undersøkelse av en kompleks molekylær maskin kalt en vaskulær ATPase) i aller beste betydning angikk sidelengs evolusjon – ingen nye funksjoner, enda mindre nye komplekse maskiner, var involvert –her. I det andre eksemplet byttet et virus i et laboratorie-evolusjonsforsøk ut et bindingssted for et bestemt protein i membranen av E. coli for et bindingssted for et annet homologt protein. I prosessen ble flere E. coli- gener brutt for å hjelpe bakterien til å overleve –her.


Betrakt meg som ikke-imponert. Likevel er det rimelig å tro at Lang og Rice, som forberedelse til å skrive anmeldelsen, ville søke etter de aller beste studiene som hittil har blitt produsert, som de tror utfordrer ikke-reduserbar kompleksitet og intelligent design. Kanskje fant de dem.


Mot gjensidig forståelse
I konklusjonen av sin vurdering, reiser Lang og Rice et klagende rop, ved først å feire skepsis hos forskere og deretter bekjempe skepsisen til offentligheten mot store darwinistiske påstander.
Forskere er – av natur eller ved trening – skeptikere. Selv de mest hedrede teoriene blir revurdert om nye data kommer til syne. … 
Over 150 år etter On the Origin of Species – aksepterer mindre enn 20% av amerikanerne at mennesker utviklet seg av naturlige og ikke-styrte prosesser. Det er vanskelig å tenke på en hvilken som helst annen disiplin der vanlig aksept av kjerneparadigmet er mer i strid med vitenskapelige konsensus. …
Hvorfor evolusjon ved naturlig utvalg er vanskelig for så mange å akseptere er utenfor rekkevidden til denne anmeldelsen; Det er imidlertid ikke mangel på bevis: Dataene (kun noen av dem presenterer vi her) er mer enn tilstrekkelige for å overbevise enhver åpensinnet skeptiker at ikke-styrt evolusjon er i stand til å generere komplekse systemer.
Kanskje jeg kan hjelpe. Tross alt pleide jeg å tro at en darwinistisk prosess virkelig bygde livets underverk; Jeg hadde ingen spesiell antipati mot det. Likevel trodde jeg det etter sigende- av mine instruktører og vitenskapens autoritet, ikke ut fra harde bevis –her. Da jeg leste en bok som kritiserte Darwins teori fra et agnostisk synspunkt –her, forbløffet det meg, og jeg begynte da en litteratur-jakt etter ekte bevis på at tilfeldig mutasjon og naturlig utvalg virkelig kunne gjøre det som ble hevdet for dem. Jeg kom opp helt tomhendt. I over tretti år siden da har jeg bare blitt mer overbevist om at darwinismen er utilstrekkelig, og mer overbevist om behovet for intelligent design på stadig dypere nivåer av biologi, som beskrevet i bøkene mine.

Klart er Greg og Amber oppriktig uenig. Hvordan forklare det? For å lede til et svar, la oss først vurdere en annen vitenskapelig disiplin – fysikk. Historien om fysikk tilbyr kraftige leksjoner om at utbredt enighet om selv de mest grunnleggende ideene i et felt er ingen garanti for at det er tilstrekkelig bevis for å støtte teorien, eller at det er noe bevis for det i det hele tatt. Bare spør James Clerk Maxwell, som skrev artikkelen » Æther» i 1878 for den niende utgaven av Encyclopedia Britannica –her
-Uansett vanskeligheter vi kan ha i å danne en konsekvent ide om sammensetningen av Eter, kan det ikke være noen tvil at de interplanetære og interstellare rom ikke er tomme, men er okkupert av en materiell substans eller kropp, som absolutt er den største, og trolig den mest enhetlige materien som vi ikke har noen kunnskap om . 
Maxwell, en av de største fysikerne alle tider, beregnet tettheten – til tre signifikante desimaler – av eter, et stoff som ikke eksisterer. Hvis ikke det får fram risikoen ved saken for over-avhengighet av en teori – og behovet for dyp vitenskapelig ydmykhet – vil ingenting gjøre det.


Men sikkert, ingen gren av moderne vitenskap vil kunne gå så mye vill, kunne den? – Kan være. I de siste årene har en teoretisk partikkel-fysiker ved navn Sabine Hossenfelder gjort et splash ved å kritisere andre teoretikeres tillit på et sløret konsept av ‘skjønnhet’ for å veilede sine beregninger. Hun tror at stort sett hele feltet har klatret opp feil tre i tretti år. I fjor utga hun en bok om emnet, Lost in Math –her, som ble positivt anmeldt i Nature . Hun opprettholder også en blogg, BackReaction , og fortsetter jevnlig og underholdende. Nylig satte hun opp et typisk innsiktsfullt, akseptabelt innlegg, “Particle physicists excited over discovery of nothing in particular.”  Den første leseren til å kommentere på nettstedet skrev sympatisk: «Jeg tror det er vanskelig for alle på innsiden av en stamme å se begrensninger av sin egen tenkning. Man må gå utenfor beskyttelsesringen til ortodoksi.»


Respekter publikums syn
Nettopp. Det er neppe noen nyhet at en gruppe kan dele sterke synspunkter om temaer av felles interesse for medlemmene, som mange på utsiden finner mindre overbevisende. Teoretiske partikkelfysikere, advokater, militærmedlemmer, fagforenings-medlemmer, forretningsfolk, presteskap o.s.v. Det ville være vanskelig å finne en gruppe som ikke hadde slike delte syn. Selvfølgelig inkluderer det evolusjons-biologer og forskere generelt. Jeg vil gjerne foreslå at en stor del av koblingen (selv om det ikke er den eneste faktoren) mellom offentligheten og biologene om evolusjon, er at biologer som regel deler en forpliktelse til Darwins teori som allmennheten ikke gjør. Den felles forpliktelsen fører til at biologer (og forskere generelt) krever vesentlig mindre bevis for å overbevise dem om teoriens sannhet og omfang enn noen utenfor stammen.


Contra Lang and Rice, er det absurd å si at dataene «er mer enn nok til å overbevise enhver åpensinnet skeptiker om at ikke-styrt evolusjon er i stand til å generere komplekse systemer.» Med mindre man definerer en skeptiker til Darwins teori (den mest fremtredende foreslåtte ikke-styrte forklaring) som trangsynte, vil et raskt besøk til biblioteket forstyrre en med den forestillingen. (Se herherherherherher og her.) Selv i sin egen gjennomgang, hevder forfatterne i beste fall at de ikke ser noen hindring for darwinistiske prosesser som produserer funksjonelle komplekse systemer; De demonstrerer visst ikke at de sikkert kan. Og av all relevant litteratur i bøker og tidsskrifter, er de to artiklene de pekte på som eksempler på kraften i Darwins mekanisme ganske beskjedne. Da min første bok, Darwins Black Box, ble utgitt i 1996, fremkalte det kommentarer fra bona fide evolusjonære biologer som: «Det finnes for tiden ingen detaljerte darwinistisk regnskap om utviklingen av et biokjemisk system, kun en rekke ønskelige spekulasjoner –her» og » Det er ingen tvil om at stiene beskrevet av Behe er skremmende komplekse, og deres utvikling vil være vanskelig å greie ut om …. Vi kan kanskje for alltid ikke kunne forestille oss de første proto-banene –her. «Det er vanskelig å forene slike uttalelser med en påstand om at dataene er «mer enn tilstrekkelige».


DNA-polymerase-maskin:


Som nevnt tidligere skriver Lang og Rice: «Forskere er – av natur eller ved trening – skeptikere. Selv de mest ærverdige teoriene blir revurdert etter hvert som nye data kommer til uttrykk. «Den påstanden ville ikke overleve en kort tur gjennom vitenskapens historie, som selvsagt er fylt av mennesker (det er et annet navn for forskere) som kjemper med tenner og klør for å forsvare sine ideer. Få forskere er så følelsesløse som Mr. Spock, og å opprettholde noe annet er lite mer enn smiger. Mer til poenget har ikke forskere et eget hjørne på skepsis-markedet. I alle samfunnslag har den egenskapen sin bruk. En bankier som vurderer et lån, en velger som lytter til en politikers tale, en lærer som vurderer om hunden virkelig spiste denne elevens hjemmelekse, en dommer som vurderer om en saksøkt faktisk angrer, en historiker som vurderer retningen for sitt fagfelt – stort sett alle er skeptiske når de lukter en (død) rotte. Og ‘stort sett alle’ er en annen måte å si ‘offentligheten’.
For hva det er verdt, er mitt råd i denne saken til Lang, Ris og andre med lignende syn å respektere publikums meninger, selv om man er uenig med dem og mener at de er misforstått, fordi når det gjelder de store krav til Darwins teori, tror mange at de lukter en rotte og utøver forsiktig sin skepsis. Faktisk, i stedet for å beskylde offentligheten, bør de vurdere muligheten for at bevisene for det store omfanget av Darwins teori egentlig ikke er like sterkt som biologer gjennom årene har fortalt hverandre.

Tager: ATP-syntasegenerikke-reduserbar kompleksitetmaskineriorganismer.

Oversettelse og bilder ved Asbjørn E. Lund

Back To Top