Utdatert evolusjons-klisje

Kan du si det i naturen ? Dobzhanskys Evolusjons klisjé blir passé
Evolution news; 16. november 2018
Oversatt herfra.

Bilde 1: Kammusling øyne, av Matthew Krummins [ CC BY 2.0 ], via Wikimedia Commons.

“Ingenting i biologi er fornuftig bortsett fra …” Gå videre; fullfør den setningen selv, med et gjesp. Hvor mange ganger har evolusjonister sitert Dobzhanskys ordspråk, som om det var vitenskapelig guddoms ord? Og likevel er grunnsetningen bare en mening: For 45 år siden virket biologi “fornuftig” for Dobzhansky i lys av evolusjonen. Var han en autoritet som burde bli blindt akseptert for alltid, som den siste autoritet for vitenskapen? Hver slik uttalelse bør det bli stilt spørsmålstegn ved. Evolution News gjør det ofte, men det er en sjeldent forekommende ting. Eller det var det, til nå.

Michael F. Land trodde han kunne komme seg unna med å bruke Dobzhanskys klisjé i sin nye bok om visjon: Eyes to See: The Astonishing Variety of Vision in Nature (Oxford University Press, 2018). Men Todd Oakley, som gjennomgår boken i Nature –her, høres ut som om han har hørt den melodien en gang for mye.
–Land’s organisering av idéer virker ofte tvunget, som om han har forsøkt å presse ned forskning med skohorn, (forskning) som hovedsakelig drives av nysgjerrighet inn i syntetiske konstruksjoner. For eksempel fant jeg hans tilpasningsmessige sammendrag utilfredsstillende. Han bruker genetiker Theodosius Dobzhanskys allestedsnærværende sitat – “ingenting i biologi er fornuftig, bortsett fra i lys av evolusjonen” – til å hevde at evolusjonen gjør fremgang når det trengs. Men evolusjonen har ikke vært hovedpunktet for Lands forskning, og et syn på det som en optimaliserende kraft, gjør lite for å informere oss om hvordan et bestemt øye fungerer eller hvordan en bestemt hjerne avkoder visuell informasjon. [Kursiv lagt til.]

Kan du si det i naturen?
Hvilken forfriskende bit av kritisk tenkning! (Eller forferdelig frafall, avhengig av synspunktet ditt.) Oakley rygger raskt tilbake litt, men ikke helt:
Likevel er det positivt at ‘Eyes to See’ oppveier det negative. Det er hyggelig å få hyppige glimt av Land’s karriere, som har definert mange av de mest aktivt studerte emnene og organismer i visuell økologi i dag. Til slutt er det en sammenheng mellom bokens tilsynelatende stokastiske reise gjennom visjonens arbeid, ettersom vi går fra foton til filosofi.

Vel, ok. Litt dunkelt, men tankevekkende. Oakleys tittel, “Optical Wonderlands: vision science from photons to philosophy,” indikerer at han er innstilt på ideologiske inntrengninger i vitenskapen. Han kan tenke på Land’s utflukter “inn i psykologiens rike – undersøke mentale bilder av farge og dybde – og videre, til filosofisk territorium som bevissthet.” Men hans kritikk av Land’s” adaptasjonistiske sammendrag “kort tid etter, støttet av Dobzhansky-sitatet, kan tyde på at Oakley er ‘opp til halsen’ i klisjéer som brukes til å blankpolere store utfordringer i evolusjonsteorien.

En tilstand av sjokk
Evolution News sitert Todd Oakley for mange år siden. I 2006 brukte han begrepet ombygging av et hus som en analogi for å forklare hvordan ulike organismer gjenbruker lignende gener. “Du trenger ikke å starte fra bunnen av,” sa Oakley; “Du endrer bare enkelte elementer.” I 2014 fant vi Oakley, som professor ved UC Santa Barbara, i en sjoktilstand. Etter å ha studert visjon i blekksprut ble han møtt av en stor usannsynlighet i sin evolusjonære tro:
–Sannsynligheten for at komplekse organer utvikler seg flere ganger med lignende baner, bør være forsvinnende små , bemerket Oakley. Likevel indikerer teamets nye bio-informatiske tilnærminger, at utviklingen av konvergente fenotyper er assosiert med det konvergente uttrykket av tusenvis av gener. {Understreking lagt til.}

Vi siterte fra Oakleys papir i PNAS, der han tre ganger bemerket sin “overraskelse” over at en slik usannsynlig situasjon ville ha skjedd. Utvikler Oakley seg i sin toleranse for den type “adaptasjonist-sammendrag,” som er innkapslet av Dobzhansky’s maxime?
Jonathan Wells har tilbudt litt bakgrunn om Dobzhansky klisjé –her. Det kom fra en artikkel i American Biology Teacher i 1973. I den artikkelen skilte den russiske evolusjonisten mellom mikroevolusjon og makroevolusjon, og forutsatte at førstnevnte ble blandet inn i sistnevnte. “Men det er overraskende lite bevis for opprinnelsen til nye arter, organer og kroppsplaner fra ikke-styrte naturlige prosesser (hva Dobzhansky kalte “makroevolusjon”), sa Wells.


Wells fortalte om frustrasjonen fra deltakerne som møtte på en konferanse i november 2016 på Royal Society of London. Formålet med møtet var å undersøke nye mekanismer til å forklare makroevolusjonen, siden flertallet av deltakerne hadde tvil om at den neo-darwinistiske “tilpasnings”-posisjonen som stolte på tilstrekkeligheten ved naturlig valg. Deres søken etter en “Utvidet evolusjonær syntese” mislyktes, Wells sier: “De kunne ikke forklare makroevolusjon.” Med andre ord var et viktig aspekt av biologi ikke fornuftig i lys av evolusjonen.

Å skinne av glede
For å komme tilbake til Todd Oakleys bokanmeldelse, kan det være lærerikt å merke seg at han skinner med glede på beskrivelsen av øynene i virkelige, observerbare organismer. Underteksten sier: “Todd Oakley skriver planløst om biologi og fysikk av øyne i organismer fra kamskjell til mennesker.”
–De mange øynene i kamskjell bruker reflekterende speil, noe i likhet med teleskoper. Mantis-reker har 12 klasser fargereseptorer mot våre 3. Disse funnene i syns-vitenskap er bare to av mange milepeler i nevrolog Michael Lands vandring gjennom emner i feltet – fra den optiske fysikken til øyefunksjon til nevrologi om hvordan hjernen tolker optiske fenomener.

Oakley fortsetter, og finner behag i Lands beskrivelse av øynene til insekter, edderkopper, krabber, mantis-reker og mennesker. Og han bemerker at “Selv de mest sofistikerte øyne er uten verdi, uten en hjerne som kan tolke og bruke informasjonen.” Hver av disse er design-trekk som ikke trenger noe “evolusjonslys” for å gi mening.Â

Wells kan gapskratte på et tidspunkt, hvor Oakley og Land gjentar en falsk vitenskapshistorie for å støtte evolusjonsteorien:
–Ved å åpne med sin 1960-talls oppdagelse av kamskjellets bisarre, reflekterende mekanisme, skifter Land raskt om til utvikling av tidlige øyne. Her innkapsler han tydelig zoologen Dan-Eric Nilssons funksjonelle syntese, som knytter krav om effektivitet av lys-opptak til optiske innovasjoner, som forklaring for cellemembraner. Disse innovasjonene ligger til grunn for fire hovedfaser av øyeutvikling: ikke-retningsbestemt, retningsbestemt, lavoppløselig og høyoppløselig visjon.

Wells skrev tilbake i mai (“Eyes in a Twinkling” –her) at ingen slik “funksjonell syntese” ble utført. Nilsson og Pelger produserte bare et sett tegninger som antok evolusjonen, for å prøve å vise hvordan øynene kunne ha utviklet seg. Ingen datamodell ble produsert. Ingen test med ekte biologiske organismer eller deres gener ble gitt. Andre evolusjonister, som Richard Dawkins, tok den falske nyhetshistorien, løp med den, og sjekket aldri hva som hadde skjedd.

Bortsett fra det, er det oppmuntrende å finne en evolusjonist med mot til å kritisere Dobzhansky-klisjéen, og dens tilpasningsgrunnlag, i verdens ledende vitenskapsjournal. Free Science- nettsiden –her, viser at en slik tanke frihet er overmoden, fordi “Hver dag holdes vitenskapelige funn tilbake, i det spørsmål er undertrykt av trusler/frykt, akademiske represalier og vitenskapelig ortodoksi.”

Tager: øynegenermakroevolusjonnevrobiologivisjon.

 

Oversettelse og bilder ved Asbjørn E. Lund