Hva er livet?

Biolog Scott Turner: Hva er livet? Og andre enkle spørsmål
David Klinghoffer; 18. mars 2018
Oversatt herfra.

Bilde 1: Blomkål, av Couleur, via Pixabay.

Bildet av livet som biolog Scott Turner skisserer i sin siste bok, er bemerkelsesverdig, og ikke lett å ta inn i tankene. Som han beskriver det i ‘Purpose and Desire: What Makes Something “Alive” and Why Modern Darwinism Has Failed to Explain It’-her, blir livet gjennomsyret av intensjon. Det er tilfellet, ikke bare på vårt nivå som talende, selvbetraktende pattedyr, men ned til det av den ydmyke (tilsynelatende!) blomkålen eller bakterier som svømmer foran oss under et mikroskop.

Rob Crowther snakket med Dr. Turner i en provoserende ny ID The Future episode. Dette er et av de emnene som de fleste forskere skygger unna å diskutere i offentligheten, men Turner går der: På alle nivåer er livet definert av en målrettet søking – av ressurser, for å endre miljøet, for å forlenge livet, for å reprodusere og mer. Selv bakterier er ikke forklart bare av fysikk og kjemi.

Det synes å være, for å sette det på enda mer oppsiktsvekkende termer, en form for gjenkjennelse overalt i livet, en bevissthet om miljøet og hvordan det må være fininnstilt, ekspert-manipulert. Livet minner Turner oss om, er en svært delikat balanserende handling. Kaos, døden, kryper alltid i nærheten og må avverges hvert øyeblikk gjennom en prosess med finjustering som “grenser til det mirakuløse.” Crowther spør om paralleller på kosmisk nivå, og Turner går også dit: “Hvis du vil sammenligne det med et antropisk prinsipp for universet, kan det godt være en god analogi.”

Samtalen omfatter det grunnleggende skillet mellom liv og maskiner. Kunstig intelligens, sier Turner, “kan beregne” – på selvfølgelig, veldig imponerende måter – “men den ønsker egentlig ikke å beregne.” Det ønsker ikke noe. Bakterier kan på en eller annen måte ønske, men den mest sofistikerte AI-roboten, som kjører gjennom sine algoritmer, kan aldri ønske noe.
Turner kaller seg en “vitalist” mens skiller mellom dette og den kjente stråmann ‘vitalismen’, som vitenskapen med rette avviser. Implikasjonen for darwinismen kan være at materialistiske prosesser som de som er forutsatt av evolusjonsteori, kun kan fungere på materielle ting. Livets livsviktige prosesser vil være utenfor deres rekkevidde.
Veldig interessante ting. Last ned podcasten eller hør på den her.

Se linker her: Discovery og id-the-future.

Tager: AIbakterierbiologiomgivelserhensiktlivetpodcaster.

————

Kompletterende utskrift fra samtalen -sjekk evt. mens du hører:

Norsk oversettelse av sub-tittelen på boka: ‘Hva gjør noe levende, og hvorfor neo-darwinisme har feilet i å forklare det’
Hensikt og ønske (‘Purpose and desire’) er en motvekt til J. Monods bok på 1970-tallet: ‘Chance and Necessity’. ‘De må behandle det jeg ser som viktige kjennetegn ved livet som nærmest illusoriske. Fremfor sjanse setter han hensikt, og fremfor nødvendighet setter han ‘valg og nyheter’. Han imøtegår at det dominerende ved livet er mekanismer, og hevder at i stedet er det at livet et hensiktsfylt fenomen, en dominerende faktor. Han er redd at at sjanse og mekanisme -vinklingen er kommet til en blindvei, om man bare ser livet som underdisipliner av fysikk og kjemi.

Det er dilemma at livet er vanskelig å definere. Om man ber om det får man gjerne en rekke mekanistiske eksempler fra studenter. Men et gen kan ikke bare dukke opp fra intet (‘de novo’ –lenke), de må komme etsteds fra. Samme argument kan gjøres i forhold til reproduksjon, som nærmest umulig kan ha blitt til av seg selv. Det synes å være en underliggende hensikt, gjenkjennelse og mening, som gjør livet unikt og bringer biologer ut på tynn is. Det er en ‘skitten hemmelighet’ blant biologer at de vet det er slik, og at livet vet hva miljøet dets er og kan ta hensiktsfylte steg for å tilpasse seg til dette. Det kan virke som erkjennelse på et vis kan nå helt ned til bakteriebestander, som kan ta steg for å tilpasse seg omgivelsene.

Ingen benekter at kjemi foregår i en fysisk verden, men når en skal skille liv fra maskiner så kan det skje via gjenkjennelse (cognition). En maskin (AI) kan beregne, men ønsker ikke å gjøre det. Det er noe som skiller dem fra vår hjerne. Orden og fininnstilling i organismer skjer ved kontinuerlige prosesser i forhold til miljøet. Når vi dør ser vi konsekvensen ved at vi meget snart brytes ned til uorden. Den orden som finnes i den enkelte celle er så fininnstilt og kompleks, at når det gjelder i forhold til antall måter cellen kan bryte sammen på, er det nesten et lite mirakel at den opprettholder livet ved å vedlikeholde de prosesser av materiale og energiflyt som må finne sted. Fininnstillings-argumentet har sin parallell i kosmos, som måtte være meget fininnstilt for å kunne dannes.

Turner kaller seg en vitalist, men er ikke tilhenger av vitalismen, som for lengst er avsatt av vitenskapen. Kjenntegnet ved den var opprinnelig at det finnes en slags mystisk kraft som gjennomstrømmet livet (17-18-århundre). Men det skjedde viktig endring i synet på vitalisme i løpet av 19. århundre. En fransk biolog mente at livet var et distinkt fenomen, ulikt noe annet, ikke bare fysikk og kjemi. Det finnes en stråmanns-vitalisme, som angripes av darwinister. LaMarck latterliggjøres av dem, {mens epigenetikk kan medføre arvelige endringer, om potensialet ligger implisitt i organismen -oversetters tilføyelse.}

Han angriper ‘Hobsons valg’ –lenke: For å være en vitenskapsmann oppleves det ofte som en må unngå hensikt, teleologi og vice versa. Han mener valget ikke er nødvendig for å tenke vitenskapelig om liv og utvikling. Hva ville implikasjonen bli om hensikt kunne tas inn i debatten? Endringen ville ligge i beskrivelse av virkeligheten som materialistisk og mekanistisk, der meningsløshet er konsekvensen. Selvsagt er livet hensiktsfylt, sier anerkjente kolleger privat, men i offentlig debatt kvier de seg {naturlig nok ut fra tidligere reaksjoner -oversetters tilføyelse.} Men det ville føre til en fruktbar vending i debatten om evolusjon og utvikling..

Oversettelse og bilder ved Asbjørn E. Lund