Fossil materialisme

Matti Leisola, Bokanbefaling: Heretic, kap.2: Fossil materialisme

Fossilregisteret

Når forfatteren (Leisola) spurte hvordan man kunne vite at evolusjonsteorien er sann, involverte svaret ofte referanse til fossilregisteret. Han leste nøye gjennom noen lærebøker for vgs. for de siste 50 årene, og uten unntak fant han at de alle hadde henvisninger til hestens evolusjon med fossiler og den såkalte urfugl-fossilet (archaeoptyeryx) som skulle forsøke å vise dinosaur til fugl evolusjon, og fossiler av utdødde primater, som ble hevdet å være på vei til mennesker. Forfatteren pleide å tenke at slike fossiler var de beste bevis for evolusjonsteorien, men så startet han å undersøke bevisene.
Hver av disse vanlige benyttede bevis for moderne evolusjonsteori, har hovedproblemer som blir tydelige så snart en pusher forbi det introduserende salgsmanns-nivået og virkelig undersøker dem. Da finner man at selv hovedstrøms evolusjonister innrømmer det er store problemer med disse ikonene. Jonathan Wells detaljerer alt dette i sin bok Zombie Science(2017) –her; , samt i Evolutionens ikoner –her. (8) Og problemet er større enn en håndfull av fossil-unntak. Det er selve mønsteret i fossilregisteret. Nye dyreformer oppstår plutselig i fossilregisteret og forblir så hovedsakelig uforandret inntil de forsvinner.

Den kambriske eksplosjonen er det mest dramatiske eks. på dette mønsteret. Navnet er en vanlig term paleontologer benytter for å beskrive denne perioden i livets historie, og det til tross for at det tilsynelatende eksplosive i begivengheten er en hovedgrunn til hodebry for evolusjonister. St. Meyer undersøker dette i sin bok fra 2013, Darwins Doubt. Der peker han på at Darwin selv så det plutselige utbruddet av dusinvis av nye dyreformer i den kambriske perioden, som et hovedproblem for sin teori. Han håpet at fremtidige oppdagelser ville komme til hans unnsetning, men halvannet århundres oppdagelser har bare forstørret problemet.

Et tidlig stadium i denne progresjonene fra vondt til verre, inntraff i starten av det 20. århundre. I 1909 gjorde Ch. Walcott (leder av Smithsonian Institute) et viktig fossilfunn i kanadiske Burgess Shale. Funnet inneholdt en skatt av forbløffende velbevarte kambriske fossiler. Oppdagelsen antydet at den kambriske eksplosjonene hadde produsert en enda større variasjon av nye dyre-kroppsformer enn tidligere antatt. Så i slutten av det 20. århundre, oppdaget J.Y. Chen et annet fossilsted fra Kambrium i Kina, som foreslo at den kambriske eksplosjon var enda kortere og mer variert enn tidligere trodd. Andre funn i løpet av 20. århundre gjorde det stadig mindre trolig at den kambriske eksplosjonen bare var tilsynelatende, d.v.s. bare en egenskap ved ufullstendig fossilregister.

Problemet for evolusjonsteorien, som er avhengig av små, gradvise endringer, er selvsagt det store frembrudd av et helt menasjeri av kroppsplaner. I stedet har vi ingen synlige forløpere, og så plutselig, dusinvis av nye og høyst tydelige kroppsformer i æraen, med rette kalt den kambriske eksplosjonen. En viktig tidlig skeptiker av Darwins teori, var paleontolog L. Agassiz fra Harvard. Han kjente fossilregisteret bedre enn noen på sin tid. Med hjelp av sjøfolk og misjonærer samlet han titusener av fossil-eksemplarer og identifiserte over ti tusen nye arter. Agassiz var skeptisk til darwinismen hele livet, grunnet mønsteret i fossilregisteret. Hvorfor manglet selve nøkkel-fossilene, de som kunne vise at Darwins teori var riktig? De manglet ved flere viktige stadier i livets historie, og mest dramatisk i perioden forut for den kambriske. Om det bare var spørsmål om ufullstendig fossilregister, ville man ikke få det spesifikke mønster av plutselig tisynekomst og lange opphold, insisterte Agassiz. (10)

Den amerikanske paleontologen R.L. Carrol er evolusjonist, men erkjenner problemet. “Det mest slående trekk ved stor-skala evolusjon, er den ekstremt raske brudd på livslinjer i forkant av deres frambrudd,” skriver han. “Det som mangler, er de mange mellomformene som ble formodet av Darwin.” (11) Paleontologene St. Jay Gould og Niles Eldredge har ærlig innrømmet problemet med fossilregisteret. I en artikkel fra 1972 tilbød de en alternativ løsning, en revidert evolusjonær modell (punktert likevekt). (12) I følge denne ideen beveger evolusjon seg i raske frembrudd, fulgt av lange perioder med stillstand. Det ville innebære at vi fant færre overgangsformer i fossilregisteret, enn om evolusjon alltid beveget seg i samme trege tempo.

Imidlertid har også denne foreslåtte løsning sine svakheter, noe som gjør at den ikke har vunnet fram. Selv raske frembrudd etter denne modellen, krever mange millioner av år for å få fram nye evolusjonære hovedformer. Det skyldes at naturlig seleksjon likefullt må gjøre hovedjobben i det skapende arbeidet, og det kan bare skje ved små, stegvise endringer. Store, tilfeldige mutasjoner er ikke kjent for å bedre tilpasningen. De lemlester, kvester og dreper. Det er velbekreftet eksperimentelt, og grunnene til det er merkbare ut fra analyse av ingeniør-ligenende begrensninger på det molekylære nivået. (Darwins Doubt, kap 16). I motsetning til i tegneseriene, produserer store mutasjoner, dysfunksjonelle, sterile og endog dødfødt avkom, ikke genetiske stjerneskudd.

Ut fra evolusjonsteorien skulle vi forvente å se ekstremt små og gradvise endringer fra en livsform i ‘livets tre’ til den neste, men fossilregisteret nekter å samarbeide. Det gjelder både i fossilregisteret og i den kambriske eksplosjonen, eller i oppdukking av fugler og landdyr, ved eller mange andre andre overganger i fossilregisteret. Punktert likevekt forsøker å forklare fossilregisteret, men mislykkes i å forklare hva vi vet om genetiske mutasjoner. Evolusjonister må velge sitt dilemma: Tradisjonelle neo-darwinistiske mekanismer som naturlig seleksjon virker for langsomt til å kunne forklare plutselige sprang i fossilregisteret. Punktert likevekt forsøker å råde bot for plutselige overganger i fossilregisteret, men mangler en mekanisme som kan frembringe plutselige endringer.

Det er ikke bare talsmenn for intelligent design som har konkludert dette. Ledende kambriske paleontologer som D. Erwin og J. Valentine konkluderte i 1987 at ‘ingen av de konkurrerende evolusjonære teorier for endringer på arts-nivået (gradualisme eller punktert likevekt), synes anvendelige for opprinnelsen til nye kroppsformer. (13) De to har ikke endret oppfatning etter 26 års forskning. Her er hvordan de fremla det i en bok om den kambriske evolusjon (2013): “Et viktig anliggende har vært hvorvidt de mikroevolusjonære mønstre, studert i moderne organismer av evolusjonære biologer, er tilstrekkelige til å forstå og forklare begivenhetene i den kambriske evolusjon, eller hvorvidt evolusjonsteorien trenger å utvides for å inkludere et sett med makroevolusjonære prosesser. Vi holder sterkt på det siste. Mønsteret av ulikheter i den kambriske eksplosjon, reiser to uløste problemer: i) Hvilke evolusjonære prosesser frembragte gapene i morfologi i hoved-cladogrammene? ii) Hvorfor har de morfologiske grensene til disse kroppsformene forblitt relativt stabile gjennom den siste halve milliarden av år?

Løsningen foreslått av Louis Agassiz for 150 år siden, at “det må ha krevd et intelligent sinn for å bevirke det.” (15) Men løsningen til den naturalistiske eksperten, passet ikke med den filofosiske naturalismen. Til tross for sin store paleontologisk-faglige viten, ble han skjøvet unna, og Charles Darwin vant til tross for de store problemene som fossilregisteret stilte da og nå. Forfatteren (Leisola) er nå overbevist at det vant fram, fordi det fylte et behov: Scientisme, i sin troskap med naturalisme, trenger at ubevisst, ikke-styrt evolusjon er sann. Så talsmenn for scientisme fortsetter å støtte opp under ikke-styrt evolusjon, uansett hvor mange fossiler som det støter på.

Referanser:

8. J. Wells, “Zombie Science: More Icons of Evolution (Discovery Institute Press, 2017).
10. Stephen Meyer, Darwins Doubt, 23-24. Se også L. Agassiz, “Evolution and the Permanence of Type.” Atlantic Monthly 33 (1874): 92-101
11. R. L. Carroll, “Towards a New Evolutionary Synthesis,” Trends in Ecology & Evolution 15 (2000):27-32
12. N. Eldredge og St. Jay Gould, “Puntuated Equilibria: An Alternative to Phlyetic Gradualism,” Models in Paleobiology, (San Fr.sisco: Freeman and Cooper & Co, 1972); 250
13. Stephen Meyer, Darwins Doubt, 151. J. Valentine and D. Erwin, “Interpreting Great Devolopmental Experiments: The Fossil Record,” Dev. as an Evol. Process, red. av R.A. Raff (New York, Liss, 1987), 96
15. L. Agassiz, Geological Sketches: Vol. 1 (Boston: Ticknor and Fields, 1866), 22

Oversatt og bilde ved Asbjørn E. Lund