C.S. Lewis om evolusjon – del II

(Fra: Theistic Evolution, A Scientific, Philosophical and Theological Critique; kap 26, J.G. West) {kursiv og understrekinger tilføyd av oversetter}

Oppsummering: I senere år har det vært betydelig diskusjon om Lewis sitt syn på evolusjon, der noen hevder at han best kan beskrives som en talsmann for teistisk evolusjon. Vi skal her se at Lewis uttrykte dype og voksende bekymringer angående moderne evolusjonsteori. I prinsippet ytret han seg ikke mot ideen om felles avstamning, men han begrenset skarpt konsekvensene av dette. Videre var Lewis en gjennomgående skeptiker til den skapende evne ved ikke-styrt darwinistisk seleksjon, og han kritiserte skarpt anvendelse av det han kalte for evolusjonisme, i forhold til moral og samfunnet. Han påpekte også i forhold til darwinistisk evolusjonsteori hvordan vitenskapen selv avhenger av mange ikke-vitenskapelige forutsetninger.

Lewis var kjent med forsøk i sin samtid på å forene blind evolusjon med en form for hensikt, mens man enda fornekter virkningen av en styrende intelligens. (64) I Mere Christianity dissekerte Lewis denne formodede tredje vei mellom rendyrket materialisme og en historie om livet styrt av design, og fant den mangelfull: “Folk som støtter dette synet sier at de små variasjonene som gjennom hvilke livet på denne planeten ‘utviklet seg’ fra de laveste livsformene til mennesket, ikke skyldes tilfeldighet, men skyldes ‘strevet’ eller ‘hensikten’ til en Livskraft. Når folk sier dette, må vi spørre dem hvorvidt de med Livskraft mener noe med en bevissthet eller ikke. Om de gjør det, så er ‘en bevissthet som bringer liv til eksistens og leder det mot perfeksjon, virkelig en Gud, og deres syn sammenfaller med religion. Om de ikke gjør dethva er hensikten med å si at noe skyldes ‘strevet’ eller ‘hensikten’ til noe uten en bevissthet? Dette synes for Lewis fatalt for dette synet.

I novellen Perelandra harselerer Lewis over dette usammenhengende synet, som han tilegner skurken i historien (prof. E.R. Weston) Lewis ga Weston en tale med irrasjonalitet og ordtriksing, der han høytidelig appellerte til den “ubevisste hensiktsfylte dynamismen”, som han henførte til noe religiøst. Han fikk tilsvar av helten i historien, Dr. E. Ransom: “Jeg vet ikke mye om hva folk kaller det religiøse syn på livet,” svarte han. “Du skjønner jeg er en kristen. Og det vi mener med Den hellige Ånd, er ikke en blind, uartikulert hensikt.” (67)
Mot slutten av sitt liv leste Lewis en bok av Pierre Teilhard de Chardin ‘The Phenomenon of Man’, uten i det hele å bli imponert av den. Han så den som en mellomting av panteisme og ‘evolusjon på villspor’ (71) Lewis visste at det ikke er noen tredje vei, intet halvveis hus, ingen magisk (hybrid) blanding: Biologisk utvikling er enten resultatet av en ikke-intelligent materiell prosess, eller en prosess styrt av en bevissthet (i stil med intelligent design). Når det er tilfellet, tenkte Lewis at en prosess drevet av en bevissthet er et mye mer troverdig alternativ enn en ubevisst en.

Lewis sin kritikk av evolusjonisme
I tillegg til å begrense sin aksept for felles avstamning og kritisere kraften til ikke-styrt naturlig seleksjon, angrep Lewis gjennom sitt liv det han kalte “evolusjonisme” eller “evolusjonsmyten”. Det innebar evolusjon som en materialistisk skapelses-historie som forsyner en konkurrerende beretning til tradisjonell monoteisme. I det den synes å romme oppdagelsene til moderne naturvitenskap, lærer denne myten at forut for kosmos ‘var det et uendelig tomrom og materie, som uopphørlig og uten mål beveget seg for å frembringe noe det ikke visste hva var. Så av en millionte-millionte-millionte-…-dels sjanse, boblet tilstanden av tid og rom opp i den lille forekomsten vi kaller organisk liv. Mot en fiendtlig natur og uten hensiktsstyrt retning, sprer livet seg, det formerer seg, det blir stadig mer komplekst ..fra en amøbe, via et krypdyr, til et pattedyr og … et menneske.” Hans navn i denne myten er menneske… (72) tilslutt blir mennesket “en rase av halvguder” med assistanse fra darwinistisk eugenikk, psykoanalyse og økonomi. Så vender ‘den gamle fiende’ Naturen tilbake og sola kjølner og livet er ‘bannlyst uten håp om å returnere fra hver tomme i det uendelige rommet. Alt ender i intethet.” (73)
Lewis sier: “Jeg vokste opp og trodde på denne Myten, og jeg har følt, og føler enda, dens nesten perfekte storhet,” For Lewis er ikke problemet med denne myten at den ikke appellerer til fantasien, men at den er bare fantasi og ikke noe logikk. Faktisk motsier det selve grunnlaget for det vitenskapelige verdenssyn det forsøker å hylle. Den vitenskapelige metode har som premiss at “rasjonelle slutninger er gyldige.” Men Myten undergraver menneskelig fornuft ved å skildre den bare som “det uforutsette og tilfeldige biprodukt av en ubevisst prosess, på ett stadium av dens endeløse og ikke-målstyrte tilblivelse.” Innholdet i Myten slår grunnen vekk under det eneste grunnlag en muligens kunne tenke den var sann på.” Darwins gnagende tvil lurer igjen i bakhodet: “OM mitt sinn er et produkt av det irrasjonelle .. hvordan kan jeg stole på min bevissthet, når den sier noe om evolusjon?

Lewis kommenterte midt på 1940-tallet en uttalelse fra evolusjonær zoolog D. Watson: “Evolusjon.. er akseptert av zoologer, ikke fordi det er observert å inntreffe, eller .. ut fra logisk sammenhengende bevis kan vises å være sann. Men fordi eneste alternativ ‘spesifikk skapelse’ klart er utrolig.” (77) Lewis fant Watsons uttalelse foruroligende (78) , men stolte likevel på at de fleste biologer hadde en mer robust tro på evolusjon enn professor Watson. “Ellers ville det innebære at eneste grunnlag for å tro evolusjon, .. er ikke empirisk, men metafysisk. Dogmet til en amatør-metafysiker, som finner dogmet om spesifikk skapelse utrolig. Men jeg tror ikke det riktig er kommet så langt.” (79)
I 1951 var ikke Lewis like sikker lenger. B. Ackwood (leder i Britains’ Evolution Protest Movement’ sendte ham et kritisk manuskript om evolusjon, og Lewis skrev tilbake at han hadde “lest nesten hele”. Han tilføyde: “Jeg må innrømme det har rystet meg, … ikke i min tro på evolusjon, som var av det vageste og mest periodiske slaget, men i min tro på at spørsmålet var helt uviktig.” Lewis tilføyde at det mest talende poenget for ham, var dogmatismen til evolusjonære vitenskapsfolk, sitert av Ackworth: “Det som nå får meg til å helle over til å tro at du har rett i å betrakte [evolusjonsteorien] som den sentrale og radikale løgn i hele verdenssynet som nå styrer våre liv, er .. de fanatiske og snodde argumentene til dens tilhengere.” (80) Lewis ble forskrekket over å se den voksende intoleranse og dogmatisme han så blant evolusjonister, som syntes å behandle enhver kritikk mot sitt syn, som et angrep på selve vitenskapen. Lewis hadde et annet syn på hva vitenskap skulle være, og ortodoks dogmatisme var ikke del av det. Lewis syn var at det ikke var noe anti-vitenskapelig i å rokke ved dogmatiske påstander fremført i vitenskapens navn. Som han kom til å verdsette ytterligere mot slutten av sitt liv, krever det vitenskapelige etablissement ydmykhet og et åpent sinn for å kunne blomstre. De to kvalitetene synes ofte å mangle i dagens diskusjoner om evolusjon.

Viktigste arv til evolusjonsdebatten fra Lewis

I bunnen av Lewis vilje til å betvile evolusjonære påstander, var en sunn skeptisisme til selve det vitenskapelige foretagendet. Lewis respekterte moderne vitenskap og vitenskapsfolk, men han hadde ingen blåøyd tro på naturvitenskap som fundamentalt mer autoritativ eller mindre feilbefengt enn andre felter av menneskelig anstrengelse. En av de siste bøker han leste om vitenskap, var ‘The Open Society and Its Enemies’ av filosofen Karl Popper. Nær slutten av boka innrømmer Popper åpent mangelen på objektivitet som finnes selv i eksperimentelle vitenskaper. Lewis understreket passasjen:
For selv våre eksperimentelle og observasjons-erfaringer, består ikke av data. I stedet består de av en web av gjettverk, av formodninger, forventninger, hypoteser som det er innebygd aksepterte, tradisjonelle, vitenskapelige og uvitenskapelige kunnskap knyttet til. Det finnes ikke noe slikt som rent eksperimentelt og observert erfaringer, erfaringer uhildet av forventninger og teori. (81)
Lewis voksende erkjennelse av menneskelig feilbarhet innen vitenskap, ble kraftfullt uttrykt i hans siste bok, ‘The Discarded Image’ (1964). (82) Boka, som er publisert etter hans død, er tilsynelatende om det middelalderske verdenssynet. Men vitenskapens natur er en av de underliggende temaene. Lewis argumenterer i boka for at vitenskapelige teorier er ‘hypoteser’ og ikke burde forveksles med fakta. Vitenskapelige teorier forsøker å gjøre rede for så mange fakta som mulig, med så få formodninger som mulig. Men i følge Lewis må vi alltid være forberedt på at slike forklaringer kan være feilaktige. Vitenskapelige teorier kan ikke være mer enn interimsbevis (midlertidige), som må forlates dersom noen kan gjøre rede for observerte fenomen med færre formodninger, eller om vi oppdager nye fenomen,” som den tidligere teorien ikke kan gjøre rede for i det hele. (84)

Den virkelig radikale delen av Lewis kritikk av moderne vitenskap, gjensto. I epilogen til ‘The Discarded Image’, gjennomførte Lewis en utførlig diskusjon om skiftet fra middelaldersk til moderne biologi-modell. Det ble snart klart at han ikke mener at empiriske bevis trigger vitenskapelige revolusjoner. Lewis erklærer om den darwinistiske revolusjonen spesielt “var visselig ikke frembragt av oppdagelsen av nye fakta.” (85) .. Det som hendte, i følge Lewis, var at “etterspørselen etter en utviklende verden -en etterspørsel åpenbart i harmoni både med den revolusjonære og romantiske tilpasningen,” først hadde utviklet seg, og når den var ‘fullt utvokst’, gikk vitenskapsfolk til verks og oppdaget bevis som vår tro pÃ¥ den type univers nå kunne hvile på.” (86)
Lewis syn har avgjørende implikasjoner for hvordan vi ser det styrende paradigmet i vitenskap til enhver tid, inkludert darwinistisk evolusjon. “Vi kan ikke lenger avskrive endringen av modeller [i vitenskapen] som en enkel fremgang fra feilaktig til riktig,” argumenterte Lewis. “Ingen modell utgjør en katalog av ultimate realiteter, og ingen er ren fantasi.. Men hver reflekterer den rådende psykologi i en tidsalder, nesten like mye som den reflekterer den tidsalderens kunnskap.” Lewis tilføyde at han ikke i det hele mente at disse nye fenomener er illusoriske .. Men naturen gir mest av sine svar til spørsmålene vi stiller henne. (87) Så svarene vi får fra naturen avhenger av spørsmålene vi stiller, og spørsmålene vi stiller er formet av forutsetningene og forventningene i de vitenskapelige teoriene vi holder oss til, forventninger og forutsetninger som sannsynligvis er lånt fra en større kulturelle holdninger som gikk forut for det vitenskapelige beviset de søkte å fortolke. Herav følger at potensialet for, selv gode, vitenskapelige teorier til å blinde oss for nøkkelaspekter av virkeligheten, er enormt. Eks. på slikt i biologien: Synet på vestigale organer –her, og junk-DNA –her.

Som Lewis så perspektivrikt pekte på, vil det å behandle rådende paradigmer i vitenskap som altomspennende dogmer, blinde oss for hvor mye av naturen vi kan gå glipp av. Slik dogmatikk avler også en form for vitenskapelig autoritetsstyre som ikke henger sammen med et fritt samfunn, slik Lewis elegant refset det i bøker som ‘The Abolition of Man’ og ‘That Hideous Strength’ (91)

Ved å sette søkelyset på alt for menneskelige svakheter ved moderne vitenskap, gjorde Lewis sitt viktigste bidrag til evolusjonsdebatten. Han legitimerte retten til å dissentere fra darwinismen. Ved å stresse det ikke-vitenskapelige fundamentet for vitenskapelige revolusjoner, viste Lewis at darwinistisk evolusjonsteori ikke skulle privilegeres som noen spesiell form for kunnskap som er immun for kritisk undersøkelse. Ved å avsløre hvor begrenset et realitetssyn en gitt vitenskapelig teori kan formidle, stadfestet han ikke bare tvilen til darwinistisk evolusjon, men viste hvorfor slik tvil var essensiell for fortsatt vitenskapelig fremgang.

 

Referanser:

64. C.S. Lewis, Mere Christianity, 35

67. C.S. Lewis, Perelandra, 91

71. C.S. Lewis to Bernhard Acworth, Mars 5, 1960, Collection Letters, 3:1137

72.Lewis, “Funeral of a Great Myth”, 87

73. ibid, 88

78. C.S. Lewis, “Is Theology Poetry? 89

79. Lewis, “Funeral of a Great Myth”85

80. C.S. Lewis to Bernhard Acworth, Sep. 13, 1951, Collected Letters, 3:138

81. C.S. Lewis kopi av K.R. Popper, The Open Society and its Enemies, The High Tide of Prophecy: Hegel, Marx, and the Aftermath (Lodon: Routhledge & Kegan Paul) vol. 2, 388, Wade Center Collection, Wheaton College

82.C.S. Lewis, The discarded Image (Cambridge: Cambridge Univ. Press, 1964)

84. Ibid

85. Ibid, 220

86.Ibid, 220-221

87. Ibid, 222-223

89. J. Wells, The Myth of junk DNA, Seattle, Discovery Institute press, 2011, 19-20

91. C.S. Lewis, The Abolition of Man (NY: Macmillan, 1955); That Hieuous Strength (NY: Macmillan, 1965)

 

Oversettelse og bilder ved Asbjørn E. Lund