C.S. Lewis om evolusjon – del I

(Fra: Theistic Evolution, A Scientific, Philosophical and Theological Critique; kap 26, J.G. West) {kursiv og understrekinger tilføyd av oversetter}

Oppsummering: I senere år har det vært betydelig diskusjon om Lewis sitt syn på evolusjon, der noen hevder at han best kan beskrives som en talsmann for teistisk evolusjon. Vi skal her se at Lewis uttrykte dype og voksende bekymringer angående moderne evolusjonsteori. I prinsippet ytret han seg ikke mot ideen om felles avstamning, men han begrenset skarpt konsekvensene av dette. Videre var Lewis en gjennomgående skeptiker til den skapende evne ved ikke-styrt darwinistisk seleksjon, og han kritiserte skarpt anvendelse av det han kalte for evolusjonisme, i forhold til moral og samfunnet. Han påpekte også i forhold til darwinistisk evolusjonsteori hvordan vitenskapen selv avhenger av mange ikke-vitenskapelige forutsetninger.

Biolog Fr. Crick kalte i sin bok ‘The Language of God’, på Lewis til å forsvare ideen at kristne skulle akseptere dyrisk opphav til mennesker. (2) I journalen ‘Perspectives on Science and Christian Faith’ gikk M. Peterson ved Ashbury Teologiske seminar atskillig lengre, da han hevdet at Lewis ‘ikke bare omfavnet kosmisk og biologisk evolusjon som sterkt bekreftede vitenskapelige teorier’, men han ville også ha benektet på sparket argumenter av moderne talsmenn for intelligent design (id). (3)

Det er lite tvil om at Lewis var interessert i evolusjon. Men for nøyaktig å bestemme Lewis syn på evolusjon, trenger vi først å greie ut på hvilke måter Lewis benyttet termen. Lewis adresserte minst tre ulike betydninger av ‘evolusjon’ i sine skrifter: i) evolusjon som en teori for felles avstamning ii) evolusjon som en teori for ikke-styrt naturlig seleksjon, som virker på tilfeldige variasjoner, og iii) evolusjon som en kosmisk filosofisk ‘evolusjonisme’.

Lewis protesterte i prinsippet ikke på den første tolkningen {-se her om tolkning av fossiler -oversetters tilføyelse}, men Lewis avgrenset skarpt dens anvendelse, på en måte som vanlige evolusjonstilhengere ikke finner akseptabel. I forhold til pkt. ii) er støtten fra Lewis nesten fraværende. Han var en gjennomgående skeptiker til den skapende evne ved ikke-styrt darwinistisk seleksjon. I forhold til betydning iii) respekterte Lewis poesien og storheten i det han noen ganger kalte ‘evolusjonsmyten’, men han så den helt sikkert som ikke gyldig.

Lewis begrensede aksept for felles avstamning
Felles avstamning er påstanden at alle organismer som nå lever har nedstammet fra en eller noen få originale stamfedre, gjennom en prosess Darwin kalte ‘avstamning med modifikasjon’. I følge denne teorien er ikke ‘bare’ aper og mennesker som deler en felles stamfar, men det gjør også muslinger og sopp. Felles avstamning er et helliget dogme for dagens evolusjonistiske talsmenn, som fremføres med (kvasi)religiøs iver. Lewis mente at kristne kan akseptere evolusjon som felles avstamning, uten at det gjør vold på troen deres. (7) I følge Lewis var det irrelevant hvorvidt Gud benyttet felles avstamning til å skape de første menneskelige vesener. Som han senere skrev: “Jeg bryr meg ikke hvorvidt Gud skapte mennesket av støv fra jorden eller hvorvidt ‘jorden’ innebærer tidligere årtuseners av stamfedre-organismer.’ (8) Likevel anstrengte ikke Lewis seg for å forsvare dyrisk opphav til mennesker. Da han i 1940 ble presset i en diskusjon, reverserte Lewis og sa at “hans tro at mennesket generelt har en udødelig og rasjonell sjel/ånd, ikke presset/kvalifiserte ham til å holde på en teori av deres pre-humanistiske organiske historie, om de har noen.” (10)

Senere, da jukset med Piltdown-mannen -lenke, ble avslørt i 1950-årene, kommenterte Lewis i brev til B. Acworth: “Jeg kan ikke hjelpe for å dele en salgs fryd med deg om eksplosjonen av stakkars gamle Piltdown .. en tenker uunngåelig på hvor morsomt det ville vært, om det bare var starten på en sklitur.” (12) Hva enn Lewis endelige posisjon om evolusjonsteorien var, ville det være feil å plassere ham i hovedstrømmen av evolusjonære biologi, eller endog teistisk evolusjon. Lewis insisterte på tre store unntak om mennesket fra evolusjonær teori, som plasserte ham godt utenfor evolusjonær ortodoksi, både da og nå.

Bilde Y. Hodeskall fra den såkalte Piltdown-mannen (juks)

Et historisk syndefall
Lewis sitt første unntak fra menneskelig evolusjon, var han insistering på et historisk/aktuelt syndefall for menneskeheten, fra en opprinnelig tilstand av uskyld. I kristen teologi skapte Gud først mennesket som moralsk uskyldig. De første menneskene benektet frivillig Guds vilje for dem, som resulterte i et fall fra uskyld og harmoni, til den syndige tilstanden den menneskelige rasen nå befinner seg i. I følge historisk kristendom, ble ikke bare mennesket men hele skapelsen smittet ved menneskets initielle misgjerning. Det var for å reversere fallets følger at Gud ble inkarnert, for å redde oss fra våre synder. Således forsyner fallet den nødvendige ‘bakgrunnshistorien’ for Jesus Kristus på korset.

Ledende teistiske evolusjonister insisterer, i like liten grad som sekulære evolusjonister på at et historisk syndefall ikke er kompatibelt med hovedstrøms evolusjonsteori. I følge den (radikale) episkopale biskop J. Shelby Sping, “ødela Darwin .. den primære myten vi hadde fortalt Jesus historien gjennom århundrer.” Etter Darwin, “var det intet perfekt menneskelig liv, som så ble korrupt ved å falle i synd .. Og så ble historien om Jesus som kom for å frelse oss fra syndefallet, en ufornuftig historie.” (13) Samme liberale syn har samlet støtte blant evangelisk kristne talsmenn for evolusjon. I sin bok ‘Saving Darwin’ har Karl Gilberson inkludert et avsnitt med tittel ‘Dissolving the Fall’ der han i hovedsak argumenterer at siden mennesker ble til gjennom darwinistisk evolusjon, var de syndige fra starten av, siden den evolusjonære prosessen er basert på selviskhet.” (14) Evangelisk kristne Fr.Collins skrev et entusiastisk forord, og Gilberson hjalp Collins å danne BioLogos.

Lewis observerte at det er “enda ikke opplagt” for ham “at alle former for evolusjonsteori motsier” syndefallet. Men han var påståelig på at enhver slik teori som benektet det, ikke er akseptabel: “Jeg tror at mennesket er falt fra en tilstand av uskyld, som han ble skapt i. Jeg tror derfor ikke på noen teori, som motsier dette.” (15) Følgelig var Lewis forsiktig i ‘The Problem of Pain’ med å bevare et historisk syndefall, som del av sin hypotetiske beretning om menneskets evolusjon. Faktisk titulerte han kapitlet der hans evolusjonære beretning fremstår for ‘The Fall of Man’. Og på slutten av kapitlet poengterte han at poenget med kapitlet var at “mennesket, som art, ødela seg selv.”(16) Lewis vektla i tråd med kristen tradisjon at de første mennesker, forut for syndefallet, var moralsk gode, hadde uinnskrenket fellesskap med Gud, og levde i et paradis. (17)

Lewis hadde lite tålmodighet med evolusjonister (enten teistiske eller ikke), som fastslo at moderne vitenskap gjorde det umulig å tro på menneskets opprinnelig paradisiske tilstand og påfølgende syndefall. I hjertet av deres påstander var, i følge Lewis syn, ‘artefaktenes avgudsdyrkelse’ (18) -formodningen at vi kan skjelne moralen og intellektet til opprinnelige mennesker, fra deres materielle produkter. Lewis poengterte at potteskår eller spydspisser kunne avsløre primitiv status til et forhistorisk folks teknologi, men de avslører ikke folks moral eller endog deres opprinnelige intelligens. (19) Om Lewis avslo påstander om at evolusjon benektet syndefallet, så var han like skeptisk til anstrengelser om å omtolke syndefallet, for å gjøre det til del av evolusjonær historie. I standard evolusjonær historie, startet mennesket opprinnelig som villdyr og oppnådde moral og religion bare etter en lang kamp for overlevelse. (20) Gitt dette synet på utvikling av menneskeheten, er det ikke uventet at noen teistiske evolusjonister har konkludert at: dersom det har skjedd et “fall” i evolusjonær historie, må det ha vært et fall oppover,” i form av større modenhet og ansvar, av det slaget som liberale teologer siden Hegel og Kant er talsmenn for.

Lewis benyttet store deler av Perelandra (1943) til å kritisere denne slags tenkning. Han argumenterte at Gud ønsket at menneskene skulle gjøre fremgang i selverkjennelse og modenhet via lydighet, ikke opprør. (22) 4 år senere latterliggjorde han i boka ‘Miracles’ dem som hevdet at syndefallet i 1.Mos. ikke er bokstavelig. Og hevdet han hadde hørt dem si at det i virkeligheten var et fall oppover, med å sammenligne med en metafor at ‘mitt hjerte er knust’ betyr at ‘man føler seg meget lykkelig. (23) Som svar på hvorfor han hadde dette synet på syndefallet, svarte han: “Du vet meget godt på hvilket grunnlag jeg har for å anta eksistensen av et Paradisisk menneske -nemlig at det er del av ortodoks kristendom.” (24)

En historisk Adam
Lewis ikke bare opprettholdt troen på et historisk syndefall, men omfavnet også den bokstavelige troen på Adam og Eva, som var et annet viktig unntak til hans samtykke i menneskelig evolusjon. Dette synet er meget lite anerkjent i våre dager. Det var et syn han kom til etter å ha blitt kristen. Da han var en ung ateist i 1920 årene trodde han såvisst ikke på det, selv om han simultant var skeptisk til ortodoks darwinisme. I 1940-åra skrev han imidlertid i ‘The Problem of Pain’at vi vet ikke hvor mange av disse ikke-falne skapninger Gud skapte, eller hvor lenge de fortsatte i den paradisiske tilstanden. ” (27) Privat var han ikke så tilbakeholdende. I en diskusjon hjemme i lag med Oxford kollega H. Gardner, erklærte Lewis at den person fra historien han mest hadde lyst til å møte var Adam. Da Gardner protesterte at “om det historisk finnes noen vi kan kalle ‘det første mennesket’, så ville det være en neandertal ape-liknende figur, med hvem hun forestilte seg samtale ikke ville være interessant. Lewis sies å ha svart med ringeakt: “Jeg ser vi har en darwinist i vår midte.” (28)
Det er verdt å merke at gjennom Lewis poetiske arbeider, så ble Adam og Eva typisk behandlet som historiske personer, ikke som allegorier eller myter, selv når det dreier seg om den virkelige verden. I Narnia-kronikken blir mennesker gjentatt referert til som ‘sønner av Adam’ eller ‘døtre av Eva’. Den samme holdningen går igjen i heltens gjentatte bekreftelse av tradisjonell teologi i Perelandra, inklusive en tradisjonell beretning om Adam og Eva. (29) I tillegg behandlet Lewis Adam som en virkelig historisk person i sin personlige korrespondanse. Til sin venn St. Giovanni Calabria (italiensk prest), skrev han om “den nødvendige doktrinen som vi er mest sammenknyttet i, i likhet med synderen Adam og med den rettferdige, Jesus.” (30)

En ufornuftig prosess kan ikke skape mennesket
Lewis endelige unntak fra menneskelig evolusjon, var hans insistering på at utvikling av mennesket krevde langt mer enn bare en ubevisst materiell prosess. I følge Lewis syn, kunne darwinistisk evolusjon muligens forklare menneskets fysiske form, men den kunne ikke forklare mennesket bevissthet, moral eller evige sjel/ånd –her. Lewis var dypt skeptisk i forhold til hva en ubevisst prosess som en ubevisst naturlig seleksjons mekanisme kunne forårsake.

Lewis tvil om den kreative kraft i naturlig seleksjon
Lewis var klar over at den virkelig avgjørende trekk ved moderne evolusjonær teori, er at livet er produkt av en ikke-styrt prosess. Påstanden at livet er et produkt av sjanse og tilfeldighet (naturlig seleksjon som virker på tilfeldige variasjoner), danner kjernen i ortodoks evolusjonær teori. Darwin gjorde det gjentatte ganger klart at evolusjon ved naturlig seleksjon verken krevde eller involverte intelligent styring. Faktisk krevde hans teori om naturlig seleksjon en definitiv fornekting av ideen om at trekkene ved den naturlige verden reflekterte forutgående design.

En kan visselig forestille seg en teori om styrt evolusjon, men hovedstrøms darwinistisk teori er ikke det. Darwinistisk evolusjon er pr. definisjon en ikke-styrt, ikke-planlagt prosess. Darwinistisk evolusjon er pr. definisjon en ikke-styrt prosess. Men kan en slik ubevisst prosess og ikke-styrt prosess skape den utsøkte form og funksjon vi ser gjennomgående i naturen? Lewis syntes ikke å mene det.
Han bekreftet at “med darwinismen som et teorem i biologien, mener jeg ikke en kristen trenger diskutere.” (35) Men den saken var for Lewis en ganske beskjeden affære. Motsatt ledende evolusjonister, mente Lewis “ikke i seg selv forklarer opprinnelsen til organisk liv, eller dets variasjoner, heller ikke diskuterer det opprinnelsen og gyldigheten til fornuft.” Så hva kan darwinistiske mekanismer forklare, i følge Lewis? Gitt at vi nå har bevissthet vi kan stole på, gitt at organisk liv ble til, forsøker den å forklare hvordan en art som en gang hadde vinger kom til å miste dem. Den forklarer det ved de negative effekter i omgivelsene som virker på små variasjoner.” (36) Med andre ord forklarer Darwins teori på sikt hvordan en art kan endre seg over tid ved tap av funksjonelle trekk som den en gang hadde. Merkbart fraværende fra noen tillit hos Lewis til at Darwins ikke-styrte mekanisme kan gjøre rede for fundamentalt nye former og trekk i biologien. Naturlig seleksjon kan slå ut en vinge, men kan den bygge en vinge i første omgang? Lewis syntes ikke å mene at den kunne det.

Lewis syn ble underbygd ved å lese den franske naturfilosof og nobelprisvinner Henry Bergson (1859-1941), som leverte en avgjort ikke-darwinistisk beretning om evolusjon i boka ‘L’Evolution Creatice’ (38). Bergson var en helhjertet kritiker av den kreative kraft i darwinistisk naturlig seleksjon. Gitt at “den darwinistiske ide om tilpasning ved automatisk eliminasjon av det ikke-tilpassede, er en enkel og klar ide,” så argumenterte han at “fordi den knytter seg til den ytre årsak som kontrollerer evolusjon, som en rent negativ innflytelse, så har den store vansker i å gjøre rede for det progressive og rettlinjede utvikling av en kompleks sammensetning lik virveldyrs øyne. (42) Bergson stresset at den darwinistiske tillit til tilfeldige variasjoner som råmateriale for evolusjon, gjorde utvikling av høyt korrelerte og komplekse trekk funnet i biologi, ikke annet enn utrolige.

Lewis oppsummerte slående Bergsons syn på de darwinistiske mekanismene som eliminering av de ikke-tilpassede, og noterte at det kan bare ikke gjøre rede for kompliserte likheter i divergente evolusjonslinjer.” (43) Lewis noterte seg også Bergsons kritikk av at “ren darwinisme må lene seg på en serie av fabelaktige serier av uhell” og hvordan darwinismen prøver å komme unna det ved hjelp av en dårlig metafor.” (44) Bergsons kritikk av naturlig seleksjon banet sannsynlig vei for Lewis syn om Darwin og kan hjelpe å forklare en kommentar han skrev til sin far i 1925, at “Darwin og Spencer .. står selv på et fundament av sandgrunn.” (46)
Lewis skeptisisme mot naturlig seleksjon stammet også fra G.K. Chestertons ‘The Everlasting Man’ (1922) som Lewis leste midt i 1920-årene. Denne boka plasserte Lewis mot slutten av livet på en liste over Topp-10 bøker som virket formende på hans livssyn. I kap 2 av gjeldende bok griller Chesterton forestillingene til antropologer som spant detaljerte scenarier om kulturen og evnene til primitive mennesker, basert på noen få flint og benrester, som sannsynligvis inspirerte Lewis diskusjon om ‘avgudsdyrkingen av artefakter’ i ‘The Problem of Pain’. Chesterton forsynte også i boka si et fullt-gjennomført argument for hvorfor darwinismen ikke kan forklare høyere evner i menneskelige vesener. I følge Chestertons ord var “mennesket ikke bare evolusjon, men heller en revolusjon,” hvis rasjonelle evner langt overstiger dem i andre dyr. (48)

Chestertons bok preparerte grunn for Lewis’s egen endelige kritikk av naturlig seleksjon med hensyn til mennesker, slik som et verk ‘Theism and Humanism’ av sir A. Balfour (1915). Balfour ønsket å vise at “hvis vi ville opprettholde verdien av våre høyeste verdier og følelser, måtte vi finne et overensstemmende/harmonerende utgangspunkt. Skjønnhet må være mer enn tilfeldigheter. Moralens kilde må være av moralsk karakter. Kunnskapens kilde må være rasjonell. Balfour mente at om en tok utgangspunkt i dette argumentet, så ville en utelukke naturalisme, agnostisisme og en form for Teisme vil bli uunngåelig. (49) Med hensyn til menneskelig bevissthet, mente Balfour at ethvert forsøk på å forklare bevissthet i form av blinde naturlige årsaker, ville være selv-overvinnende. “Alle trossetninger som nekter å se en intelligent hensikt bak ikke-tenkende kraft til materiell natur, er i sitt innerste vesen usammenhengende. I årsakssammenheng baserer de fornuft på ufornuft. I logisk sammenheng involverer de konklusjoner som diskrediterer egne premisser.” (50) Balfour leverte en lignende kritikk av materialistiske beretninger for menneskelig moral, som han mente ødela moral bed å skildre det som produkt av prosesser som essensielt er amoralske. Det var spesielt darwinistiske forklaringer til bevissthet og moral, som Balfour tok sikte på i boka si.
Det er uvisst når Lewis kom over denne boka (Theism and Humanism), men den første kjente referanse til boka fra ham, var i en forelesning i 1940-årene. (51) Han inkluderte den på lista av bøker som influerte hans livsfilosofi mest. (52) Og basisargumentene fra den er i Lewis ‘Miracles: A Preliminary Study (1947). Som P. Ford påpeker: “Tesen og endog språket i Balfours første .. leksjoner gjennomtrenger de første kapitlene i Miracles.” (53) Den reviderte versjonen av Miracles (1960) er generelt erkjent som å presentere Lewis mest modne kritikk av evnen til naturalisme/materialisme til å gjøre rede for menneskets rasjonelle evner. Det som er mindre kjent er utfordringen som Lewis bok reiser spesielt for darwinistisk evolusjon.

Lewis nekter plent for at en darwinistisk prosess som naturlig seleksjon kunne ha produsert menneskelig rasjonalitet: “Naturlig seleksjon kunne operere bare ved å eliminere svar som var biologiske skadelige og multiplisere de som økte overlevelse. (54) Men det er ikke til å fatte at noen forbedring av responser noensinne kunne snu dem til innsiktsfulle aksjoner. Det er fordi relasjonen mellom respons og stimulus er helt ulik den mellom kunnskap og det gitte kjente. (55) Naturlig seleksjon kunne forbedre vår evne til å overleve, uten noensinne å gjøre dem til fornuftsmessige grunner. Lewis fulgte opp med å argumentere at å tilegne utviklingen av menneskelig fornuft med til en ikke-rasjonell prosess (som naturlig seleksjon), ender opp med å underminere vår tillit til fornuft som sådan. Når alt kommer til alt, om fornuft bare er et tilfeldig biprodukt av ikke-rasjonelle prosesser, hvilket grunnlag har vi for å betrakte dens konklusjoner som objektivt sanne?
Lewis visste at at den etsende innflytelsen i en darwinistisk begrunnelse for sinnet, ikke bare var teoretisk. I sin personlige kopi av Darwins biografi , satte han fokus på to passasjer hvor Darwin selv stilte spørsmål ved konklusjonene i en bevissthet, produsert av darwinistiske prosesser, faktisk kunne stoles på. I andre avsnitt streket Lewis under følgende sterke innrømmelse av Darwin: “Men for meg stiger den vemmelige tvilen hvorvidt overbevisninger i et menneskes bevissthet , som har vært utviklet fra lavere dyrs, er av noen verdi, eller i det hele tatt til å stole på. Ville noen stole på overbevisningene i en apes bevissthet om det var noen overbevisninger i et slikt sinn? (56)

Lewis argumenterte at teisten ikke trenger lide av slik paralyserende tvil, fordi han ikke er låst til et syn om at fornuft er en relativt ny utvikling, kvernet i en prosess med naturlig seleksjon som bare kan velge ut det biologisk nyttige. For Lewis er fornuft, Guds fornuft, som er eldre enn naturen, og fra den er naturens orden, som er eneste måte vi kan kjenne den på, oppstått. Således er den forberedende prosess som ledet fram til menneskets bevissthet, “om noen slik finnes”, “designet til å gjøre det.” (57) Kort fortalt: om en evolusjonær prosess produserte det menneskelige sinn, så var det ikke darwinistisk evolusjon. Det var utvikling styrt/ledet av intelligent design.
På samme måte som Lewis i Miracles benektet en darwinistisk forklaring på menneskets bevissthet, fordi det underminerte gyldigheten av fornuft, så benektet han det også for moral sitt vedkommende. Årsaken var den samme: at årsaker som vesen er amoralske (ikke moralske), ville underminere moral. I Miracles kommer han også med et mer fundamentalt poeng: En darwinistisk prosess “kan eller kan ikke forklare hvorfor mennesker gjør moralske bedømmelser. Den forklarer ikke hvordan det ville være rett å gjøre dem. Det ekskluderer faktisk muligheten av å ha rett.” (59) I følge Lewis, underminerte darwinisten troen på at moralske standarder er objektive sannheter, eller endog troen på at noen moralske standarder objektivt er å foretrekke fremfor andre. Grunnen er selvsagt at moralsk tro og praksis knyttes helt og holdent til ikke-styrte og amoralske årsaker.

Når alt kommer til alt, om menneskelig oppførsel og oppfatninger i siste instans er produkt av naturlig seleksjon, må all slik oppførsel og oppfatninger være like mye å foretrekke. Samme darwinistiske prosess som produserte mødre-instinktet, produserte også drap på spedbarn. Kjærlighet og sadisme frembringes også av samme darwinistiske prosess. Herav blir det logiske resultat av den darwinistiske beretningen om moral mer relativisme enn umoralI følge Lewis burde en person som tilbyr en slik beretning ærlig innrømme at det ikke finnes noe slikt som rett og galt .. ingen moralsk bedømmelse kan være bedre eller verre enn en annen.” (60) Enten det gjelder mennesket intellekt eller dets moral, så er hovedproblemet med darwinistisk naturlig seleksjon, i følge Lewis, at den er uten bevissthet. Og en prosess uten bevissthet skulle ikke forventes å produsere verken bevissthet eller ekte moral.

Dette viser hvorfor det er så villedende å klassifisere Lewis som teistisk evolusjonist, i det minste i følge hvordan termen typisk benyttes i dag. Teistisk evolusjon kan innebære flere ting, inkludert en form for styrt evolusjon, men mange nåværende talsmenn for teistisk evolusjon kunne heller kalles teistiske darwinister. Det vil si at de ikke bare går inn for en styrt form for felles avstamning, men de forsøker også å kombinere evolusjon som en ikke-styrt darwinistisk prosess med kristen teisme. Selv om de tror på Gud, ønsker de energisk å unngå å hevde at Gud hadde noe med biologisk utvikling å gjøre. F.eks. skriver anglikanske J. Polkinghorne at “et evolusjonært univers er teologisk forstått som en skapelse som er tillat å gjøre seg selv.” (62) Tidligere Vatikan astronom G. Coyne erklærte at siden evolusjon ikke er styrt, så kunne ikke en gang Gud vite med sikkerhet at “menneskelig liv ville bli til.” (62) Og den kristne biologen K. Miller, forfatter av ‘Finding Darwins God’ som brukes på flere kristne college, insisterer på at evolusjon er en ikke-styrt prosess, og benekter blankt at Gud styrte den evolusjonære prosessen til å oppnå noe som helst, inklusive utviklingen av oss. Faktisk insisterer Miller på at “menneskets oppdukking på denne planeten ikke var forutbestemt, at vi er her .. som en ettertanke, en mindre detalj, en bi-ting i historien som like gjerne kunne ha utelatt oss.” (63)

Kort sagt ønsker mange moderne teistiske evolusjonister fastholde troen på en Gud, uten å bekrefte styrelsen fra denne skaperen i livets historie. I følge deres syn delegerte denne skaperen utviklingen av livet til ikke-styrte, ubevisste prosesser, fra hvilke genuint nye ting som bevissthet og moral dukket opp over tid. Moderne teistisk evolusjon som forsøker å lage en tredje vei mellom materialisme og intelligent design, med en slags oppdukkende (emergent) utvikling, har all logisk sammenheng med en firkantet sirkel {som er en ikke-eksisterende entitet -oversetters tilføyelse}.

Referanser:

2. Fr. Collins, The Language of God, NY: Free Press, (2006) 21-31, 208-209, 222-225

3. M.L. Peterson, “C.S. Lewis on Evolution and Intelligent Design,2 Perspectives on Science and Christian Faith, (PSCF) 62, no.4 (Des. 2010): 253-266

7. C.S. Lewis to B. Acworth, Des. 9, 1944, i C.S. Lewis: Collected Letters, red. W. Hooper, 3. vol. (London: HarperCollins, 2000), 2:633

8. C.S. Lewis, The Problem of Pain, (NY: Macmillian, 1962), 76-77

10. C.S. Lewis to B. Acworth, Sep. 23, 1944

12. C.S. Lewis to B. Acworth, Des. 16, 1953

13. Interview with Bishop J.Shelby Spong, Compass http://www.abc.net.au/compass/intervs/spong2001.htm

14. Karl Gilberson, Saving Darwin, (NY: HarperOne, 2008) 11-13

15. C.S. Lewis to Bernhard Acworth, Sept. 23, 1944

16. Lewis, Problem of Pain, 88

17. ibi., 78-79

18.ibid 74

19. ibid

20. Se diskusjon om Darwins beretning om moral i J.G. West, Darwins Day in America: How Our Politics and Culture Have Been Dehumanized in the Name of Science (Wilmington, DE: ISI Books, 2007), 29-37

22. C.S. Lewis, Perelandra NY: Macmillan, 1965)

3. C.S. Lewis,Miracles,A Preliminiary Study, NY: Macmillan, 1947) 95.

24. C.S. Lewis to Miss Jacob, 3 juli 1951, upubliserte brev, C.S. Lewis to J. Canfield, 28. febr, 1955

27. Lewis, Problem of Pain, 79

28. A.N. Wilson, C.S. Lewis: A Biography (NY: W.W. Norton, 1990); 210

29. Lewis, Perelandra, 120.

30. .S. Lewis to Don Giovanni Calabra, 17 Mars, 1953, Collected Letters

35. .S. Lewis, “Modern Man and his cathegories of Thougt,” Present Concerns, red. W. Hooper (NY: Harcourt Brace Jovannovich, 1986); 63

36. C.S. Lewis, “The Funeral of a Great Myth”, in Christian Reflections, red. Walter Hooper (Grand Rapids, MI: Eerdmans, 1967), 86

38. H: Bergson, Creative Evolution, oversetter A. Mitchell (London Macmillan, 1920)

42. Bergson, Creative Evolution, 59

44. ibid s.61

46. C.S. Lewis til sin far, Aug. 14, 1925, Collected Letters, 1:649

48. G.K: Chesterton, The Everlasting Man (San Fr. Ignatius, 1993); 42

49. A. J: Balfour, Theism and Humanism, red. M.W.Perry (Seattle: Inkling, 2000), 138

50. ibid, 141

51. C.S. Lewis, “Is Theology Poetry? 77-78.

52. Top Ten books that influenced C. S. Lewis

53. P.F. Ford, “Arthur J. Balfour,” i The C.S. Lewis Readers’ Encyclopedia, red. J.D. Schulz og J.G.West (Gr. Rapids, MI: Zondervan, 1998), 92

54. C.S. Lewis, Miracles, A preliminary Study, 1960, red. (NY: Macmillan, 1978), 18

55. Ibid, 18-19

56. C.S. Lewis kopi av Ch. Darwin, Autobiography of Ch. Darwin, The Thinkers Library No. 7

57. C.S. Lewis, Miracles (1960 red.) 22-23

59. C.S. Lewis, Miracles (1960, red), 6

60. ibid

62.J. G. Polkinghorn, Quarks, Chaos and Christianity (NY: Crossroad, 2005), 113

63. K. Miller, Finding Darwin’s God, (NY, Haper Collins, 1999), 272

Oversettelse og bilder ved Asbjørn E. Lund