Filosofien bakom evolusjonsteorien

Gjennom en døråpning til opplevelser
(fra kap.12 i ‘Heretic’ -from Darwin to Design av M. Leisola)

Konfrontasjonen i opprinnelsesvitenskapene, er i siste omgang ikke mellom vitenskap og religion, men mellom en blind, ikke-styrt prosess og en prosess som er intelligent styrt. Enten ankom verden og dens livsformer ikke-styrt, og ble blindt ledet av fysikkens og kjemiens lover, eller så kom de fra en designer som laget disse lovene o g formene. Mennesker har imidlertid utviklet en tredje mulighet, en syntese av den blinde og styrte muligheten. Den går ofte under navnet teistisk evolusjon, selv om teistisk darwinisme ville vært en klarere merkelapp på dem som søker tilordne naturen til en allmektig skaper, mens de ønsker å bevare evolusjonsteoriens blinde urmaker. Etter dette synet talte Gud verden til eksistens i Big Bang, mens alle livsformene ble til gjennom sekundære årsaker (natur -lover og prosesser), konkret helt tilfeldige mutasjoner knyttet til naturlig seleksjon, som valgte ut de sterke og forkastet de svake.
Noen teologer finner seg tiltrukket til denne hybriden, og Leisola forstår hvordan det kan være en fristende mulighet for dem som gjentatte ganger er fortalt at evolusjonen er et faktum, støttet av tienskapelig konsensus. Han følte seg selv overbevist om det, da han startet som ung vitenskapsmann. Men Leisolas reise fra Darwin til design, har overbevist ham om at den store vekten i vitenskapen er mot teistisk evolusjon, fordi den er mot blind evolusjon generelt. Biologisk evolusjon generelt, og totalt, peker ikke på evolusjon av alt levende fra felles avstamning, ved ikke-styrte prosesser. Den peker vekk fra dette.


Da Leisola startet vitenskapelige studier i 1966, syntes det som den neo-darwinistiske doktrinen var en evig vitenskapelig sannhet. Men allerede på 1970-tallet var det stae, motstridende bevis som han måtte kjempe med. Og de siste 30 årene har frembragt mange andre ting som strir mot neo-darwinismen. Det er hvorfor mistanke mot teorien har spredt seg, til tross for massiv propaganda fra ledende vitenskaps-organisasjoner, artikler og populær-pressen. Det merkverdige ved det, er at det har spredt seg ikke bare blant design-teoretikere, men også blant dem som ønsker å holde en designer utenfor opprinnelses-vitenskapen, selv om de selv forblir uten en fullgod mekanisme, for å forklare opprinnelsen og variasjonen i livet.
Imidlertid har han sett nok til å vite at evolusjonsteorien ikke vil forsvinne stille i natten. Folk gir ikke lett opp syn som er adoptert via utdanning og kultur. Det står også mye på spill, når det gjelder penger, rykter, makt og for noen et livssyn med dens livsstil. For noen er det så enkelt som at de ikke ønsker å bli isolert og motarbeidet. Det er forståelig, selv om det aldri er heltemodig å bøye seg under et konsensus-press. Leisola ønsker bare å ivre for at de som på en eller annen måte vet bedre å betrakte å ta den harde veien, ikke bare fordi profesjonelt mot er en dyd som er verdt å forfølge. Det står mer på spill. Alt for mange studenter sliter med å skjelne mellom vitenskapelige resultater og deres filosofiske fortolkning. Livssyns materialismen peker på et meningsløst univers, men vitenskap gjør ikke det. Vitenskapelige oppdagelser peker på et kosmos, ikke et kaos. De peker på et univers som er fylt av evidens om mening og hensikt. Dessverre har vitenskapsjournaler og populær media lenge prekt filosofisk materialisme, under dekke av vitenskap, så det er ikke overraskende at mange studenter svelger det helt.

Spørsmålet om opprinnelsen er ett som har fylt sinnene til store tenkere gjennom tusener av år. Platon (427-347 f.Kr) skriver fra Fileus, et spørsmål fra Sokrates, om vi skal bekrefte at alt som eksisterer i universet er styrt fra innflytelsen av det irrasjonelle og tilfeldige, eller som våre forløpere fortalte at “det blir bevart i sin kurs ved kontrollen til ett sinn og en viss, fantastisk regulerende intelligens.” Helt siden den gang, har store tenkere debattert disse to alternativene, og det er utenfor dagsorden å insistere at den eneste rette tilnærming til opprinnelsen inneholder den materialistiske posisjonen. I våre dager benytter teoretikere fornuft og nyere vitenskapelige oppdagelser for å styrke saken for design. Som del av det argumentet påpekes ofte at forskere benytter oppdagelse av design i SETI-forskning. Kryptotologi og ulike andre retninger, og at mennesker benytter seg oppdagelse av design mange ganger daglig, kanskje uten å være klar over det.
Hvorfor blir så forskere sint på f.eks. M. Behe, når han hevder at utrolig komplekse systemer i biologi, best forklares ved intelligente årsaker. Noen går mot dette også der naturlig seleksjon ikke kan påkalles, slik som ved fininnstilling i universet og den første selv-reproduserende organismen. Grunnen til det er at intelligent design (id) utfordrer et basis-trossystem hos noen. En utfordring på dette nivået kan synes å riste fundamentet for ens tilværelse, så det er ikke rart om noen blir nervøse. Under en diskusjon om naturlig seleksjon, hevdet evolusjons-biolog Graham Bell: “En lyspære eller en dreieskive blir først formet i bevisstheten, og konstruert etter en plan. Det er helt fornuftig å hevde at biller må tilvirkes etter samme prinsipper, spesielt siden de er mye mer komplekse enn det menneskelig kreativitet så langt har kommet opp med. (2) Han mener i motsetning til Leisola, at Darwins forklaring er den bedre.
Selv om ikke vitenskap kan bevise opprinnelsen til slike, så kan den veilede oss i riktig retning. Fornuft og bevis kan lede oss, men bare om vi er enige om å følge bevisene dit de leder, og ikke dogmatisk utelukke noen muligheter fra starten av.

Om kode og dekodere
I 2012 kom resultatet fra ENCODE-prosjektet og viste at den store majoriteten av DNA, ikke var søppel, men funksjonelt. ENCOE-resultatene bekreftet og utvidet det som har blitt stadig klarere siden Watson og Crick, at cellen langt fra er noen prøve-og-feile organisme, men er det mest sofistikerte informasjonssystem, som er kjent for mennesket. Forventningene til id-teoretikere var rette. Det viser seg hver gang vi går fra en kode og kan spore den tilbake til sitt opphav, så leder det alltid til en koder, en designende intelligens. I økende grad er Leisola overbevist at bare filosofiske disposisjoner forsyner en person fra å oppdage intelligens bakom det store informasjonsinnhold i livet.
Når vi oppdager design, dukker andre spørsmål raskt opp. Hvem risset inn teksten i den berømte Rosetta-stenen, som endelig tillot historikere å tyde egyptiske hieroglyfer? Hvordan fremkom de massive steinformasjonene ved Stonehenge? Hvordan ble DNA-koden til? Igjen, som ved Rosetta og Stonehenge, vet vi ikke, men det er mulig å drive oppdagelse av design. Selv i tilfellet med midlertidig produksjon av informasjon, vet vi mindre en man kunne anta. Men mysteriet med bevissthet og valg lar seg ikke lett viske vekk. Om man forsøker å redusere valg, ved å knytte det til en mekanisme, er det å annullere valg. Det kan finnes en mekanisme for å aktualisere koden, men om en mekanisme var ansvarlig for valget, så var det intet valg. Da blir følgen: ingen fri vilje heller.

Er valget en illusjon, og om valget er en illusjon som ble prakket på oss av en blind evolusjonsprosess, hvorfor skulle vi da stole på vår fornuft i det hele? Bevisstheten er uunngåelig. Naturalistisk vitenskap har ingen svar på dette mysterium. Ateistfilosof Thomas Nagel skriver: “Eksistensen til bevissthet er både ett av de mest familiære og en av de mest forbløffende ting ved verden.” Forsker på kognitivitet og filosof Jerry Fodor tar det ett skritt videre: “Ingen har den minste idé om hvordan noe materielt kunne bli bevisst,” bemerker han. Ateist Richard Dawkins kommer også med en innrømmelse her: “Det er aspekter ved menneskelig bevissthet som er dypt mysteriøse,” skriver han. Ateist Steve Pinker har skrevet en bok ‘How the Mind Works’ innrømmer han at ‘det skremmer meg’. Det er en ærlig ting å si, og Leisola er enig: Vi vet ikke. Vi forstår det ikke. (5)

Vitenskaps-fellesskapet trodde det forsto ‘enkelt liv’ og dets opprinnelse. Nå gjør det ikke lenger det. Ledende syntetisk kjemiker, James Tour, kan si om opprinnelse-til-liv spørsmålet: “Jeg har spurt alle mine kolleger, medlemmer av National Academy, Nobel-pris vinnere, mens jeg var i deres kontorer. Ingen forstår dette. Så om deres professorer eller lærere sier det er greid ut for, så vet de ikke hva de snakker om.” (6) Mens man tidligere trodde det enkleste liv var simpelt, og at liv kunne oppstå spontant fra ikke-levende materiale, så vet man bedre i våre dager. Så i dag kan genetiker Michael Denton beskrive selv den minste bakterielle celle, som et “veritabelt mikro-miniatyr fabrikk, som inneholder tusenvis av designede stykker av intrikat molekylært maskineri, bygd opp av ett hundre tusen millioner atomer, langt mer komplisert enn noe menneskelagd maskineri, bygd opp av mennesket og absolutt uten parallell i den ikke-levende verden.” (7)
Fabrikker er bygninger som er informasjonsrike og intelligent-designede. Celler er også informasjonsrike og synes designede. Faktisk er celler mye mer informasjonsrike og intelligent oppbygde enn menneskelige fabrikker, med evne til å reprodusere seg selv. Det har vokst fram en ny disiplin, der en forsøker å lære av livets design, bio-mimetikk. I dag er det en gryende erkjennelse av at cellen og genomet er så sofistikerte, at vi bare så vidt har skrapet i overflaten, hva kunnskap om den angår. Denne økende forståelse peker mer og mer vedvarende mot intelligent design (id). Organisk liv er informasjonsrikt, og i vår uniforme erfaring med andre informasjonsrike artefakter, finner vi at dets årsak er en forfatter, en komponist, en kode-konstruktør, hvis intelligens langt overgår vår.

Leisola er overbevist om at denne erkjennelsen vil gjøre biologi mer, ikke mindre, fruktbar i fremtiden. Ta analogien med Rosetta-stenen igjen: Erkjennelsen av at den var et intelligent designet objekt som trengte dekoding, åpnet dørene til Egyptologi på et ganske annerledes nivå. På samme måte bringer et design perspektiv fruktbare undersøkelses-metoder inn i undersøkelsen av biologisk informasjon. Spesielt gjelder det om man betrakter designeren, ikke bare som intelligent, men genial. Eks. på spørsmål det kan frembringe: Hva er hensikten med DNA som tidligere ble betraktet som søppel-DNA? Hvor mye informasjon er utenfor DNA? Hvordan koordineres og reguleres celle-operasjoner? Hvordan er cellene programmerte til å reagere på miljøet utenfor cellen? Hva er grensene for mikro-variasjon? Kan det defineres grenser for arter på et molekylært nivå? Hva er opphavet til Orfan-gener? Hvor mye kan celler reprogrammeres? En kan nærme seg spørsmålene fra et materielt perspektiv, men de gir bedre mening og sammenheng innen et design-perspektiv. Hvilke geniale teknikker ble benyttet i arkitekturen av den eller den levende formen, som vi kanskje ennå ikke kjenner til?

Materialismens ikoner
En grunn til at design-perspektivet ikke synes nærliggende for mange biologer, er at vår beretning om livets historie ble formet av historie-fortelling i det 19. århundre, og nå betraktes som konvensjonell visdom i mange sammenhenger, selv om bevis for det motsatte hoper seg opp. Biolog J. Wells skriver om Evolusjonens ikoner –her og her, om at populær-bevis for evolusjon resirkuleres i lærebøker, selv om de for lengst er forkastet i hovedstrøms biologi. Under dette ligger at alle disse ikonene er materialisme-ikoner, ikoner som trer fram og redder darwinismen hver gang den er i knipe.
Et syn som ateister elsker å repetere, handler om ‘gud-i-hullene’. Det er en storslått, men feilslått fortelling. Myten sier at all handling har dreid seg om at design-forklaringer kollapser i møte med design-frie forklaringer, ikke motsatt, men det holder ikke mål: For det første har vi sett at i forhold til søppel-DNA og livets opprinnelse, har hullene i vår kunnskap økt, ikke minket. Når det gjelder universet, har det siste hundreårets erkjennelse medført at vi trenger en årsak til dets opprinnelse. Likedan i forhold til fininnstilling, reiser vår relativt nyervervede kunnskap en rekke spørsmål om hvordan det er mulig med så mange fininnstilte parametere.

Da er det at ateister føler behov for et ‘gjemmested’, som de finner ved å proklamere eksistensen av utrolig mange multivers. Men dette er ikke basert på reell vitenskap, samt at multivers selv måtte være fininnstilt, og må ha en begynnelse. Det er heller ikke noen motsetning mellom Gud og multivers, og det eneste ateister evt. kan oppnå, er å skyve problemet unna en mulig løsning. Astrofysiker og Nobel-prisvinner Arno Penzia skrev: “Astronomi leder oss til en unik begivenhet, et univers som ble skapt av intet, ett med en meget delikat balanse som trengs for å forsyne nøyaktig forholdene som kreves for å tillate liv, og som en kan si har en underliggende, overnaturlig plan.” (12)
Gir disse fysikerne så ‘opp vitenskap’, slik noen vil hevde? Nei, å være åpen for muligheten av en designende intelligens, er ikke å gi opp vitenskap eller fornuft eller den eksperimentelle metode. Det innebærer heller å gi opp myten om den stadig minkende ‘gud-i-hullene’. Det innebærer å la naturens bok fortelle sin egen historie, og følge evidensen hvor de måtte lede. Heller ikke er muligheten for design en vitenskaps-stopper, fordi det ikke krever at vi skal henføre noe til design hver gang vi ikke forstår et naturlig fenomen. Et fenomen kan være resultat av design, men kan også være oppstått fra naturlige prosesser alene. En slik fleksibilitet står i kontrast til dedikert materialisme, som refleksmessig må formode at blinde materielle krefter er de ultimate årsaker til alt som finnes i naturen.

Reise og retur
For ordens skyld fortsetter forskere å oppdage nye måter som materielle krefter forårsaker og former ulike ting i naturen. Men ateister har ikke eiendomsrett på at vi lever i en verden med underliggende fysiske krefter. Ideen ble oppmuntrer av kristen tro at naturen er det rasjonelle og ordnede verk av et guddommelig sinn, en kosmisk lovgiver. Den troen ansporet kristne som Kopernikus, Galileo og Kepler til å se etter underliggende lover. De så etter dem, fant dem og etablerte i prosessen den vitenskapelige revolusjon. Det er ikke noen tilfeldighet at den vitenskapelige revolusjon fant sted i det (den gang) kristne Europa, for øvrig en revolusjon med dype røtter i middelalderen. (13)

Materialismens ikon av en alltid krympende ‘gud-i-hullene’, fordunkler den historiske virkeligheten, og legger lag på lag av myter. Én av disse er at den kristne middelalderen irrasjonelt klynget seg til troen på en flat jord. Denne falske historien dukke opp under opplysningstiden, og ble gitt moment ved senere tilføyelser. Én slik er en populær fremstilling av anti-religions propagandist John Draper, som fremstilte historien som en krig mellom religion og vitenskap. Nesten alle utdannede mennesker i middelalderen forsto at jorda var rund. Vestlige tenkere har lenge kommet med imponerende nøye anslag, etter datidens forhold, for jordas omkrets, i det de benyttet trigonometri og måling av synlige avstander til havs. De kyndige, som motsatte seg Kolumbus sjøreise, gjorde det fordi de mye mer nøyaktig hadde beregnet jordas omkrets, og rettmessig fryktet at Kolumbus og sjøfolka ville dø av tørst ute på havet.

Det er sant at katolske kirke autoriteter motsatte seg helio-sentrisk modell, men de gjorde det vel så mye ut fra Aristotelisk/Ptolemaisk vitenskap, enn ut fra Bibelen. Og grunnleggerne av alle de store vitenskapene var kristne, noen katolikker og noen protestanter. Kopernikus søkte å avdekke mekanismene til universet, frembragt av en ekstremt god og ordnende skaper. (16) Kepler utvidet dette: Han skrev at naturens lover er innenfor menneskelig fatteevne, fordi “Gud ønsket at vi skulle gjenkjenne dem, ved å skape oss i sitt eget bilde, slik at vi kunne dele hans tanker.” (17)

Vitenskapens røtter redefineres
Kristne skapte de moderne vitenskapene, men en senere generasjon forkastet vitenskapens fruktbare teologiske jord og insisterte at vitenskapen bare forholdt seg til teorier som passet materialisme og ateisme. De redefinerte endog vitenskapen som ateistisk. Harvard genetiker R. Lewontin innrømmer dette ærlig: “Vi tar vitenskapens side, til tross for tankekorsene ved noen av dens konstruksjoner .. Til tross for toleransen til det vitenskapelige samfunn for ikke-dokumenterte ‘det bare er slik’ historier, fordi vi har en a priori overgivelse materialisme,” skriver han. Han fortsetter: “Det er ikke slik at vitenskapelige metoder og institusjoner på noe vis tvinger oss til å akseptere materialistiske forklaringer på fenomenenes verden, men motsatt, at vi er presset av en a priori overgivelse til materielle årsaker, til å skape undersøkelses-apparatur og begreper som produserer materialistiske forklaringer, uansett hvor mot-intuitive disse er for de ikke-innvidde. Enn videre er den materialismen absolutt, for vi kan ikke tillate en guddommelig fot i døra.” (18)

Oppdagelsen om at universet har en begynnelse, har på avgjørende måte knyttet bånd tilbake til vitenskapens teologiske opphav. NASA astronom og agnostiker Robert Jastrow skrev at for ikke-troende vitenskapsfolk som ble konfrontert med byrden av fininnstillings-bevis, og en kosmisk begynnelse, ender historien som en ond drøm. Han har besteget uvitenhetens tinder, han er i ferd med å bestige den høyeste topp, og i det han haler seg over den siste stenen, blir han hilst av en gjeng teologer som har sittet der i århundrer. Myten om ‘stadig minkende gud-i-hullene fortellinger, ignorerer viktige utviklinger i opprinnelsesvitenskapene, fysikk og astronomi. Den ignorerer realiteten ved at på viktige områder, er ikke evidens for intelligent design sviktende, men voksende. Det første, viktige steget Leisola tok som ung vitenskapsmann, var avgjørelsen om å følge bevisende dit de ledet. Han visste ikke sin endelige destinasjon, men når alt kommer til alt, ble det en opplevelses-virkelighet han har gjennomlevd som forsker.

I forlengelsen av dette, la oss se hva John Lennox skriver om saken:
Mange forskere insisterer på at den logiske konsekvens av evolusjonsteorien er ateisme. Men selv om det finnes en mekanisme, er det vel ikke dermed sagt at det ikke finnes noen intelligent konstruktør? En slik person er filosof Daniel Dennett. Han hevder at den spesielle evolusjonsmekanismen, naturlig seleksjon, er av en slik karakter at den ikke trenger en designer. Ifølge Dennett er det å tenke at den trenger en designer, uttrykk for at man ikke vil anerkjenne evolusjonsmekanismen for det den virkelig er. Dennett er klar over at noen, som Charles Kingsley, tenker at Gud har skapt ved å lage en automatisk design-maskin. Men det er, i følge Dennett, en helt annen type prosess Darwin oppdaget. Det var en type prosess som spredte design-arbeidet utover en lang periode, og har bevart det som ble oppnådd på hvert trinn. M.a.o. at det naturlige utvalg på en eller annen måte lager design, uten selv å være forårsaket av design, og uten å ha noe formål i sikte. Dennett omtaler prosessen som “tankeløs, formålsløs og mekanistisk.” (213) Beskrevet i Aristoteles-språkbruk, er det selve egenarten ved den effektive årsak (naturlig seleksjon), som utelukker eksistensen av en endelig årsak (en guddommelig intensjon).

La oss se hvorvidt dette kan være riktig:
Det avgjørende spørsmål i denne sammenheng, er hvorvidt naturlig seleksjon kan bære den vekt som legges på den, om eksistensen av biologisk kompleksitet kan tilbakeføres til den. Det merkelige i denne sammenheng, er at forskningen våger å stille spørsmål ved alt annet, men når det gjelder evolusjonsteorien, er det ikke stuerent å gjøre det i det vitenskapelige metodologisk-naturalistiske Vesten. At ikke-biologer drister seg til det, konfronteres ofte av evolusjons-biologer. Men det må være ytringsfrihet til å si fra når biologer skriver for det allmenne opplyste publikum, og deres resonnementer ikke synes tilfredsstillende. Det gjelder ikke bare ikke-fagpersonell. Den fremragende biologen Lynn Margulis skrev det slik: “Som en sukret rett, som midlertidig tilfredsstiller vår appetitt, men berøver oss for mer næringsrik mat, metter neo-darwinismen intellektuell nysgjerrighet med abstraksjoner ribbet for reelle detaljer, det være seg metabolske, biokjemiske, økologiske eller naturhistoriske.” (216)

Forholdet mellom evolusjon og filosofi
I følge R. Stickenberger, er en del av motivasjonen bak evolusjonsteorien et forsøk på å fjerne Gud. (218) Ut fra dette må vi reise spørsmålet hva forholdet mellom evolusjonsteori og filosofi er. Evolusjonsfilosof M. Ruse hevdet i en sentral forelesning i 1993 at evolusjonsteorien hadde spilt rollen til en sekulær religion. Vitenskaps-filosof Carl Popper advarte om at selv en vitenskapelig teori kan bli en intellektuell mote, et etablert dogme, i det han tilføyer: “Dette har ganske visst vært tilfelle med evolusjonsteorien.” Phillip Johnson (Universitetet i Berkeley, California) pekte på faren for at et metodologisk prinsipp, som er brukt for et begrenset formål, blir opphøyet til et metafysisk absolutt.” (220) Donald McKay, ekspert på kommunikasjonsnettverk i hjernen, beskrev det slik: “Evolusjonen ble introdusert i biologien, tilsynelatende som en erstatning for Gud, og dersom det var mulig i biologien: “Hvorfor ikke generelt? Fra å være en teknisk hypotese, ble metodologisk naturalisme raskt omformet til å bli et ateistisk metafysisk prinsipp, som kunne motvirke teologiske grøss i møte med et imponerende univers.

Stavet med stor E og uredelig tildekket med prestisjen til en naturvitenskapelig evolusjonsteori, som reelt sett ikke ga det fnugg av støtte, ble Evolusjonsteorien, navnet på en fullstendig anti-religiøs filosofi, der ‘Evolusjonen’ spilte rollen til en mer eller mindre personifisert guddom, som den virkelig kraft i universet.” (221) C.S. Lewis skilte skarpt mellom evolusjonsteorien som biologisk teori og den populære Evolusjonismen, som ganske visst er en myte. Historisk sett oppsto Evolusjonismen som filosofi lenge forut for den biologiske evolusjonsteorien, fremholder Lewis. For biologene, sier Lewis, er evolusjonsteorien en hypotese, som kan forklare fakta bedre enn andre hypoteser. Den blir dermed akseptert inntil det kan dukke opp en ny hypotese som kan forklare flere fakta med færre antagelser. Professor D.M.S. Watson vil imidlertid ikke gå så langt. I følge ham er evolusjonsteorien ‘akseptert av zoologer, ikke fordi de har observert den, .. eller at den kan bevises som logisk sann, men fordi det eneste alternativet, direkte skapelse ikke er troverdig.’ Det innebærer i så fall at eneste grunn til å tro på evolusjonsteorien er metafysisk, ikke empirisk. Hva ville Lewis sagt i våre dager?

Logisk følge av naturalisme: Evolusjon som en filosofisk nødvendighet
Vi har tidligere sett at naturalisme ikke er noen nødvendig følge av evolusjonsteorien. (Begrenset) Biologisk evolusjon er ikke uforenlig med troen på en skaper. Men om vi derimot snur om på rekkefølgen: Dersom naturalismen er sann, så følger evolusjonsteorien som en filosofisk nødvendighet. Dette har vært kjent siden den antikke greske filosofien, der Epikur fremsatte en evolusjonsteori, ut fra Demokrits atomteori. Den romerske dikteren Lucretius, er omtalt som den første darwinist. Renessansen gjenoppdaget med begeistring filosofien, som er betegnet som den intellektuelle forløperen til vår tids naturalistiske filosofi. (223) Status er altså at en av vitenskapens mest innflytelsesrike teorier, biologisk makroevolusjon, står i nært slektskap med, og kan utledes direkte fra, en naturalistisk filosofi (224). Dette gjelder i forhold til evolusjonsteorien, men kan vanskelig gjelde noen annen naturvitenskapelig teori.

Paradigmetrykket
Dette avgjør naturligvis ikke hvorvidt evolusjonsteorien holder mål eller ikke, men det kan utøves så mye a priori press fra regjerende naturalistiske paradigme, at deler av teorien ikke blir underlagt den brede, grundige og kritiske analysen som den burde bli. Thomas Kuhn advarte mot paradigmer som fikk en så fast bokstavelig struktur, at alt som ikke passet inn ble oversett. Hvis noe ‘bare er sant’, vil fakta som peker i en annen retning, lettere bli oversett eller overfladisk avvist som irrelevante. I den sammenheng understreker Richard Feyneman at alle bør være nøye med å merke seg all kritikk av egne teorier, for den letteste person å lure er en selv (jfr. ‘bekreftelsestendens‘). Problemet er imidlertid at mange ser det å være kritisk til evolusjonsteorien som å være kritisk til rene fakta, som bygger på filosofisk nødvendighet. Tankene går tilbake til hvordan Galilei ble møtt av kritikk ut fra Aristotelianismen i sin tid, sammenlignet med kritikken fra naturalismen i våre dager. Vil vi lære av det: Må neo-darwinismen beskyttes på samme måte som Aristotelianismen? Dersom naturalisme er utgangspunktet, er svaret gitt. Ellers kan man kanskje se litt kritisk på hva som faktisk er bevist om neo-darwinismen?

Referanser:

2. Gr. Bell, “Selection: The Mechanism of Evolution, New York: Chapmann & Hall, 1997), 553

5. R. Dawkins & St. Pinker, “Is Science Killing The Soul,” Guardian-Dillons Debate at the Westminster Centall Hall (London), Feb. 10, 1999.

6. James Tour, “The Origin of Life: An Inside Story,” The 2016 Pascal Lectures on Christianity and the University

7. M. Denton, Evoution: A Theory in Crisis (Chevy Chase, Maryland: Adler&Adler, 1986), 250

12. Arnio Penzia, “Creation is Supported by All the Data So Far,” in H. Margenau and R.A. Varghese, eds. Cosmos, Bios, and Theos (La Salle, Illinois: Open Court Press, 1992), 83

13. Rodney Stark, How the West Won: The Neglected Story of the Triumph of Modernity (Wilmington, delaware: ISI Books, 2015).

16. Nic. Copernicus, On the Revolution of the Heavenly Spheres, 149-173, Milton K. Munitz red.

17. Kepler til J.G.H. von Hohenburg, i Carola Baumgardt, Johannes Kepler: Life and Letters (New York: Ph. Library, 1951), 50

18. R. Lewontin, “Billions and billions of Demons,” Jan. 9, 1997

213. “Impeaching, a Self-Appointed Judge” s.76

216. L. Margulis og D. Sagan: Acquring Genomes: A Theory of the Origins of Species (Basis Books, New York, 2002)

218. Motivasjonen bak en teori er ikke det samme som et spørsmål om denne teorien er sann eller falsk. .. Det han vil er å lokke en forklaring på et komplekst forhold ut av disse overveielsene.

220. Objections Sustained, (Inter Varsity Press, Downers Grove, Illinois, 1998), s.120

223. Moral Darwinism, (IVP, Downers Grove, 2002)

224. Dessuten snus logikken behendig på hodet, slik at slutningen fra naturalisme til evolusjon blir til at “vitenskapen (evolusjon) er bevis på det naturalistiske verdensbilde” -nok et bedrag.

 

Oversettelse, tekstutvalg og bilder ved Asbjørn E. Lund